Perturbator: Cyberpunk på fullt volum

Det ble en mørk og intenst synthkveld på Rockefeller da Gost, Kælan Mikla og Perturbator leverte brutale beats, dystopisk stemning og et visuelt show utenom det vanlige på søndag.

Det var tydelig allerede før dørene åpnet at dette ikke kom til å bli en vanlig synth­kveld. Publikum var en blanding av metalheads, goths og klubbfolk. Scenelyset var slått på i kalde farger, røykmaskinene stod klare, og alt pekte mot noe som skulle være mer fysisk og visuelt enn en typisk elektronisk konsert. Det lå ikke bare forventning til musikken, men til hele opplevelsen rundt den.

Fysisk og rett i fleisen med Gost

Gost (James Lollar) er en dark-synth-musiker fra Texas, kjent for sin sataniske estetikk, horror­-inspirerte elektronika og metal-bakgrunn. Han åpnet kvelden uten det minste ønske om å «varme opp» publikum. Det var rett inn i høytempo, harde basslinjer og synth som føltes mer som lydsporet til en cyberpunk-jakt enn en konsertstart. Jeg sto og nikket og headbanga før jeg rakk å tenke over det. Musikken var fysisk og rett i fleisen. Gost traff kort og brutalt.

Rituelt og innadvendt med Kælan Mikla

Kælan Mikla er en islandsk post-punk/dark-wave-trio fra Reykjavík: vokalist Laufey Soffía, bassist Margrét Rósa og keyboardist Sólveig Matthildur. De tok kvelden i en helt annen retning, med et mørkt og lavmælt uttrykk som var langt mer stemningsbasert. Islandsk vokal la et melankolsk slør over rommet. Det er ikke helt min greie personlig, men trioen leverte sterkt og kontrollert. Publikum gikk fra aggressiv energi til noe mer rituelt og innadvendt, og kontrasten fungerte overraskende bra.

Perturbator med en kompromissløs miks

Perturbator (James Kent) er en fransk artist og en av hovedskikkelsene innen dark­-synth og cyberpunk-elektronika. Da han kom på scenen med sin trommespiller, kom også energien tilbake for fullt. Lydbildet hans var en kompromissløs miks av mørk techno, dystopisk synthwave, live trommer og gitar. Det føltes mer som en fysisk konsert enn en elektronisk produksjon, og jeg var tilbake i full bevegelse uten tanke på å stå stille.

Under settet var scenen delt i to: trommer på én plattform og keys/vokal på den andre. Plattformene beveget seg, delte seg og samlet seg igjen gjennom konserten, alltid i takt med musikken. Det virket presist og integrert, ikke som et tilfeldig sceneshow.

Lysshowet tok det enda et hakk opp. Kraftige strobelys og lange lysstråler ble forsterket av tykke skyer av røyk som la seg over scenen. Røyken fanget lyset og gjorde strålene fysiske, som om de hang i lufta og delte rommet i flere lag. Resultatet var at lokalet virket større enn det egentlig var, og produksjonsverdien skjøt i været. Lys og lyd ble en samlet opplevelse: både hypnotiserende og intens.

Fra høy energi til full ekstase

De største publikumsreaksjonene kom under «Humans Are Such Easy Prey», «Neo Tokyo» og «Future Club». Responsen var øyeblikkelig. Jeg sto og headbanga uten å tenke, og resten av salen gjorde det samme. Publikum gikk fra høy energi til full ekstase i det øyeblikket de låtene startet. For mange var dette selve kjernen av konserten.

Til slutt sto Perturbator igjen som kveldens klart mest gjennomført. Produksjonen var presis, visuelt og fysisk. Teknikk, scenografi, røyk og lys ble brukt til å styrke musikken. Dette var en fest som kunne passet godt inn i verden av «Blade-Runner».