Pstereo 2025: Oppsamlingsheat fra festivalen

Pstereo er en festival i Trondheim som avvikles årlig nede på Marinen ved Nidelva. I år var det 7500 tilhørere på fredag kveld og utsolgt med 8500 på lørdag kveld. Festivalen er så attraktiv at det kommer en del folk fra andre steder i landet.

Denne overskriften innebærer bare at vi i disharmoni naturligvis ikke klarte å være til stede under alle konsertene. Dette går på både rygg, bein og tid. Det at en artist blir kort omtalt her, har ingenting med kvalitet å gjøre. Noen av disse gjorde stor lykke på festivalen.

Navnet på festivalen er oppkalt etter albumet til DumDum Boys som kom i 1990. Det var et tettpakket program begge kveldene. Det starter tidlig på ettermiddagen, og så går det i ett frem til midnatt. Så snart de på ei scene er ferdige, så er det oppstart på den andre scena. I tillegg er det ei mindre scene i et telt lenger oppe. Der opptrer fortrinnsvis unge artister. Her fikk du både Rabo og Vilde Bye.

Metteson imponerte

Dette er en 32 år gammel popartist og skuespiller fra Moss. Han har siden 2019 gitt ut en EP og noen singler og ellers et fullt album i 2024. Det ble titulert Look To A Star.  Metteson er godt kjent i Trondheim etter sin suksessfulle opptreden som Peter Pan i ei stor forestilling på Nye Hjorten Teater.

Metteson har en feminin fremtreden, og bevegelsene og dansingen bærer preg av det. Det er både et preg av ballett og mer raske rytmiske bevegelser. Han har også med tre mannlige dansere som han er rimelig godt samkjørt med.

Eminente samspill

I tillegg er han en virkelig god vokalist. Jeg var imponert over hvordan han sang kraftfullt nede i registeret for så å gå rett opp i falsett etterpå. Han vekslet mellom disse. Jeg vil også trekke frem hans eminente samspill med den kvinnelige koristen. Det var virkelig bra å høre på. Den andre koristen fikk flytrøbbel og satt enda i taxien da Metteson avsluttet opptredenen. Hun hørte imidlertid publikum gjennom mobilen 🙂

Jeg fikk også et godt inntrykk av Mettesons repertoar. Jeg hørte ikke hele konserten, men låtene «Waste», «Hunger» og «Under your shirt» var en sterk avslutning.

Spidergawd i høljeregnet

Dette ble en temmelig fuktig fornøyelse på fredag kveld. Regnet høljet ned mens disse trøndergutta spilte. Konsertpublikummet i Trøndelag er imidlertid vant med litt vær og vind. Gruppen så også ut til å være ganske uanfektet av dette. De er anført av vokalist, gitarist og låtskriver Per Borten. Dette er barnebarnet av tidligere statsminister fra Senterpartiet med samme navn.

Refrengorientert

Spidergawd har gitt ut syv LP-plater, og alle er titulerte med nummer. Det er et hardrock-band som lager ganske refrengorientert musikk. De har holdt på siden 2013. Jeg tror de kommer med et nytt album denne høsten.

Besetningen er ordinær, da bortsett fra ett instrument, og det er barytonsaxofonen. Han spiller nå for så vidt tenorsaxofon også, men det var mest baryton.

Personlig oppfatter jeg musikken deres til å være en blanding av Black Sabbath, Motorhead og Thin Lizzy. Energien, råskapen og kanskje noe av taktartene kommer fra de to første, mens det refrengorienterte og det tostemte gitarspillet kommer fra Thin Lizzy.

Temmelig solide

Gruppen har utvilsomt et godt låtutvalg. Dette kommer nok noe bedre til rette på platene enn hva det gjorde nede på Marinen. Her ble det en vanvittig kraftig mur av lyd. Lydbildet var tettpakket, og der druknet barytonsaxofonen litt også. Det ble i det hele tatt temmelig massivt. Jeg savnet derfor noe dynamikk i det hele. Det de fremførte, fremsto som noe likt.

Når det er sagt, så trenger likevel ingen å tvile på at disse gutta kan å spille. Der er de temmelig solide. Kenneth Kapstad på slagverk var helt enorm, han har en vanvittig bra rytmikk. Gitarsoloene var mildt sagt heller ikke akkurat på noe begynnernivå.

Spidergawd er på et såpass høyt nivå at de er internasjonale. De spiller både i Skandinavia og i Mellom-Europa. Dette gjelder særlig Tyskland.

Nilüfer Yanya – et fint, nytt bekjentskap

Dette er en britisk, kvinnelig vokalist, gitarist og songwriter i 30-årsalderen. Det litt fremmede navnet hennes skyldes at faren er fra Tyrkia. Hun er nok ikke særlig kjent i Norge, men i hjemlandet har hun varmet opp for store artister som for eksempel Adele og Roxy Music. Hun har gitt ut tre studioalbum i tidsrommet 2019- 2024. EP-er har hun kommet med siden 2016.

En fin og følsom stemning

Jeg hørte bare halve konserten hennes på Pstereo. Det var ulike oppfatninger i pressekorpset, men personlig syntes jeg at det var en fin og følsom stemning i musikken hennes. Jeg ble stående og lytte ganske intenst. Selv sto hun stille på scenen og fremførte stoffet sitt. Musikerne rundt henne støttet opp. Det var noe i det hun formidlet, som traff meg. I ledelsen av festivalen har også platene hennes vært hyppig spilt. For meg var det et fint, nytt bekjentskap.

Stuzzi med rytmisk latin-amerikansk musikk

Dette er en svensk artist som regnes for å være interessant nå. I programmet blir han fremstilt som en som har elektroniske «beats» og stemningsfulle melodier. Det kan godt være, og jeg hørte bare halve konserten, men det jeg hørte, var en rytmisk latin-amerikansk musikk. Det var flere låter som lå i det sjiktet. Nå hører jeg på platene at det finnes en kombinasjon av det latinamerikanske og det elektroniske på noen sanger.

Fin stemning foran scena

Litt interessant var det at den kvinnelige keyboardisten kom frem på podiet og sang en låt. Denne jenta spiller også sammen Veronica Maggio. Ifølge Stuzzi og hans lattermilde kommentar hadde hun nå steget i gradene.

Det var mange publikummere som likte denne musikken. Folk begynte både å røre på seg og danse. Det var fin stemning foran scena.

Viagra Boys med moshpits og crowdsurfing

Det ble faktisk bare knapt halve konserten med disse også. Når jeg likevel nevner dem, så er det fordi det ble et voldsomt liv nede på arenaen. Det ble noen vanvittige «moshpits», og etter hvert var det fullt kjør med «crowdsurfing.» Jeg har aldri sett akkurat dette på Pstereo før. Dette var noe for rockerne!

Begeistret lokalpresse

Den lokale pressen var også vilt begeistret for disse karene fra Sverige. Der ble det pekt på at tekster og tilhørende videoer tilhører den mer intellektuelle, satiriske og samfunnskritiske delen av rocken. Det ble også nevnt at de på konsert er et rent rockeband, mens de på studioalbumene er en mer kombinasjon av rock og electronica. På Wikipedia er de omtalt som et punkband med satire og en mørk humor. Gruppen har holdt på siden 2015.

Elektropop og litt rock med Rabo

Rabo heter i virkeligheten Live Rabo Lund-Roland, og hun kommer fra Oslo. Det var andre gangen jeg hørte denne unge artisten på konsert. Første gang var på Trondheim Calling dette året. Der gjorde hun sin første konsert, og det gjorde hun med bravur.

Rabo har vel først og fremst vært en låtskriver. Hun har hatt suksess i Asia med K-pop, men hun har også klart den bragden å få en låtskriveravtale med Disney. Her skal hun visstnok være den første europeer. Vi får se hva det blir ut av dette. Per i dag sier hun at hun har gitt ut to låter på strømmetjenestene. Den mest kjente er «Talk to me.» Ut ifra konserten så kommer det atskillig mer stoff etter hvert. Suksessen hennes på «Calling» var nok årsaken til at teltet på Pstereo var overfylt. Det sto mye folk utenfor også. Dette var en slags paviljong.

Jubelen sto i taket

Rabo kom ut på scena og jubelen sto i taket. Dette ble en skikkelig vitamininnsprøytning for henne. Hun kjørte på med elektropop og litt rock. Kanskje ble det litt mye for henne akkurat denne kvelden, for opptredenen ble totalt sett litt anstrengende. Lyden var også noe skrikende. Jeg savnet den sangen hun gjorde på akustisk gitar på Trondheim Calling. Sannsynligvis fryktet hun at den skulle bli pratet i hjel av publikum sent på kvelden. Selv om jeg har et par innvendinger, så må ingen være i tvil om at Rabo gjorde suksess. Publikum liker henne.

The Cardigans med elegante Nina Persson

Jeg hørte kanskje en halv time av denne gruppen, men jeg har vært på konsert med dem før. Dette er også en gruppe fra Sverige, og naturligvis den desidert mest kjente av disse på Pstereo. De har holdt på siden 1992. De var kanskje et indieband slik de er beskrevet på Wikipedia, men i dag vil jeg si de er et mer normalt pop/rock-band. De er anført ev den utrolig stilige og elegante vokalisten Nina Persson.

Ellers fikk vi  selvfølgelig de største hitene til gruppen som «My favourite Game», «Lovefool», «Erase/Rewind etc. Det burde vært litt mer stemning ute blant publikummerne, men da tror jeg gruppen må få en sterkere respons.

PS.The Smashing Pumkins gjorde stor suksess på festivalen. Det var imidlertid fotoforbud så derfor dekker vi ikke den.

 

I en tidligere versjon av denne saken stod det at trommisen i Spidergawd var svensk, dette ble rettet opp 24.08.2025

Alle foto: Tor Atle Kleven (www. kleven.net)