Pstereo 2025: Thomas Dybdahl er fremdeles både den coole og den tilbakeholdne typen

På lørdag kom Thomas Dybdahl med sitt orkester inn på hovedscenen på Marinen iført en temmelig fancy mørkegrønn dress. Vi skulle få om lag tre kvarter med virkelig cool, laidback amerikansk vestkyst-pop.

Jeg mener han ganske tidlig i settet spilte sangen «On my way to California.» Han har jo bodd der borte ei stund, så det er ikke så rart at musikken hans er inspirert av denne amerikanske solkysten i vest. Det er en helt herlig låt med en sound som ikke er så vanlig i Norge. Den er rolig, tilbakelent og luftig i lyden.

Han fulgte opp med en noe mer funky låt, «River», en sang han har skrevet og fremført sammen soul-sangeren Baharie. Thomas Dybdahl prøver her ganske tidlig i konserten å få med seg publikum, men de er ikke helt klare for å synge med.

Han kommer etter hvert med en akustisk gitar. Her fremfører han den noe raskere, men nydelige «Cecilia» fra albumet Stray Dogs fra 2003. Han har en ganske markant rytme på gitaren her.

Med en skikkelig bra og taktfast «beat» kommer han med på låten «This love is here to stay» fra 2013. Ohh, det er en sånn herlig sound i musikken hans. Vi klarer ikke helt å stå i ro noen av oss. Inne i denne sangen er det også en rimelig stor orgelsolo.

Han avslutter konserten sin med hiten «45» som er åpningssporet på albumet Fever fra 2020. Dette er skikkelig funky saker og en drivende god poplåt. Det er virkelig noe som får oss med.

Melankolsk uten å være trist

Thomas Dybdahl har en karakteristisk måte å synge på. Han har en lys stemme som ikke liger så langt unna falsett. Den er så karakteristisk at du umiddelbart hører hvem som synger. Den passer også godt til musikkstilen hans.

Stemmen hans er beskrevet som intim, melankolsk og minimalistisk. Vokalen er helt klart med på å gi musikkstilen hans et personlig preg. Dette er holdt for å være litt sørgmodig. I yngre år fremsto han kanskje også som litt mystisk. Personlig vil jeg si at musikken er melankolsk uten å være trist.

Flott musikalsk

Det musikalske i konserten var det ikke noe å utsette på. Det sitter som bare det. Repertoaret er også temmelig stort etter hvert, og i musikken er det en atmosfære som er særegen og som fenger. Rytmisk er det også variasjon i det han gjør. Han er egentlig også innom flere musikalske sjangre. Jeg har hørt både noe akustisk og jazz fra ham. Han spiller også akustisk gitar med fingerspill etc. Som gitarist er han virkelig dyktig.

Jeg vil likevel kanskje si at det på akkurat denne konserten ble vel mange oppfordringer om å være med på allsang. Det ble beklageligvis litt halvveis respons på dette. Det er lov å prøve å få frem et engasjement i folk, men personlig synes jeg det er viktigere å bruke tida til å spille. Selv føler jeg at jeg er godt med selv om jeg ikke er med og synger på noen enkle fraser. Nå er det også slik at låtene til Thomas Dybdahl ikke er så veldig godt kjente for folk, og i tillegg er de på engelsk. Det kan være at en artist må ta slike vurderinger også. Det er stemningen i musikken hans som er det store etter min mening.

Suksessen som ble litt borte

Thomas Dybdahl dro tidlig «over there» for å prøve lykken. Han hadde fått en platekontrakt med et amerikansk plateselskap. Han kom med det første albumet i 2002. Dette ble en suksess, og det ble også de påfølgende platene. Han satt i et studio i Los Angeles og hadde selskap av virkelig coole karer. Det ble vel også en lengre turné i kjølvannet av dette. Den varte i seks år og gikk over flere land. Thomas Dybdahl oppholdt seg også i New York.

Jeg vet ikke helt når, men han ble sparket av plateselskapet sitt. Han savnet også sønnen sin og familien så mye at han dro hjem til Norge igjen.

Senere kom han i kontakt med produsenten og musikeren Larry Klein (gift med verdensstjernen Joni Mitchell). Han ville ha Thomas Dybdahl over til USA og jobbe med ham.

Thomas dro nå over til LA med hele familien. Han prøvde vel å se om dette var noe for ham, men betvilte at han var i stand til å oppdra sønnen sin der borte. Det ble til at familien dro hjem igjen. Han begynte å lage filmmusikk her hjemme. Og han ble faktisk Grammy-nominert med ei plate; det var What´s left is forever fra 2013.

Det ble utrolig nok til at Larry Klein og Thomas Dybdahl møttes igjen. Nå har de jobbet sammen på Dybdahls siste plate, Teenage Astronautss som han kom ut med i fjor. Her er også Stavanger Symphony Orchestra med.

Jeg må likevel si at jeg tenkte mitt da jeg så ham lørdag ettermiddag. Du skulle egentlig ha vært så stor som artist at du hadde vært hovedattraksjonen på en av dagene på denne festivalen. Dette var tanker som gikk gjennom hodet mitt.

Alle foto: Tor Atle Kleven (www. kleven.net)