Rock og Metal-aften på Rock In

Full fres med fire sterke band på Rock In i hovedstaden i helgen!

Det er alltid like spennende med nye konsertopplevelser, selv om bandene var stort sett de samme som Dödsfest på Lillehammer bør man uansett benytte muligheten til å oppleve nye konsertarenaer. Vel fremme på Grønnlands vannhull med teksten «Rock, Metal, Øl, Satan» over døren var det jo i strengt tatt hevet over en hver tvil at jeg nok var kommet på rett sted. På veggene kunne det med all enkelhet se at her har det hvert bra stemning å mye morro tidligere. Spesielle kunstverk og bandposters, samt heller godt brukte gitarer ga helt klart en god indikasjon på at dette bør bli interessant og ikke minst en innholdsrik kveld.

Wail sparket i gang kvelden.

Wail fra Innlandet fikk det ærefulle oppdraget å være første band ut. De er absolutt rutinerte som har et utrolig fett lydbilde og spiller metal med god driv innen progressiv. Synes de leverer på høyt nivå, samtidig vil jeg nok si at det er noe annerledes enn kanskje tradisjonell progmetal. Wail så vel dagens lys på Lillehammer rundt 2015 og det har blitt noen konsertopplevelser med de på scenen i forskjellige settinger, og de leverer hver eneste gang.

Når de drar i gang med «Down the Mountain», settes det i hele i gang, tunge riff og en vokalist som virkelig får vist seg frem. Det er heftig tunge riff og gitarsoloer som funker i skjønn foreninger. Vokalisten hevdet at han fortsatt sleit med sydom, noe fåtallet merket, om det var noen som merket det i det hele tatt. Ingenting kunne ødelegge denne kvelden, jeg merket ikke noe til den omtalte sykdommen og ingen mikrofonkabel levde sitt eget liv på Rock In denne kvelden (ref. Dödsfest på Lillehammer).

Samspilt Crecended.

Crecended fra Oslo var neste ut, og som nevnt tidligere hadde de sin debut forrige helg på Dödsfest. Ingen bass gikk i bakken rett før opptreden, ingen mikrofonkabel laget krøll. Hadde jeg ikke visst det hadde jeg aldri trodd at dette var deres andre opptreden. De spiller tight og vokalist Maria Kvist imponerte stort. Dette var opplevelse på høyt nivå, de bød på seg selv, nesten uforskammet scenevandte spør du meg. Bandet spiller tight og er absolutt samspilte som har helt kontroll på det de skal gjøre på scenen.

Moshpit med Kingseeker.

Neste band ut var Kingseeker, som leverer en høy energisk opptreden, både musikkmessig og ikke minst aktivitet på scenegulvet. Sjanger kan absolutt ikke sammenlignes med de forrige. Dette er hardcore, som fenger dypt inn i brystkasse, og med oppfordring til moshpit fra Jan Magne (voklist red.anm.) så ble det akkurat det. Så får det ikke hjelpe at en blir bløt av diverse drikke, så lenge kamera er tørt.

Er litt tilhenger av en klikk og et bilde, men det funker heller dårlig på Kingseeker. Det er faktisk stort sett over hele scenebredden, og når ikke det er nok og dersom kabelen til mikrofonen er lang nok klatres det i scene stilas eller allsang blant publikum. Så ingen enkel sak å henge med i svingene her, men du verden så artig, nesten som en skikkelig bygdefest på Innlandet.

Breibeint rock`n roll med Pain City.

Headliner var Oslobandet Pain City. Med Stian Krogh i spissen, og da skulle det bli breibeint rock`n roll. En skulle kanskje tro at folk begynte å bli noe mettet med relativ høy energi fra scenen, der det rødetråden var høy musikalsk kompetanse og innlevelse. Pain City spiller ekte hardt slående rock`n roll.

Ryktene sa at Krogh hadde hentet inn en ekstra gitarist og da blir ting veldig spennende. Pain City har jo hele tiden vært en trio som har levert heftig liveopptredener og skiver, så hvordan blir dette? Den nye gitaristen heter Torbjørn Isaksen, helt klart en rutinert gitarist som absolutt fant sin plass i det som tidligere var en trio. Har en liten mistanke at det har spillt litt sammen før, men ikke live, så det var nok heller tvilsomt at det bare var jeg som var spent.

Men de leverte så absolutt og samspillingen var helt upåklagelig, dette funket som bare det. Kult når band går nye veier å prøver andre måter. Stian Krogh er jo sjef, og det blir som forventet, og med en ekstra på laget som helt klart hadde rutinen og riff i fingrene, satt sanger som «Fake Suicide» og «Killed by death» som en skudd.

En er litt fristet til og mumle noe om at Rock blir liksom ikke stort tøffere enn Pain City. De er en firkløver som har gjort dette før, det er som en hurtigtog som kommer dundrende nedover som «Breaking the law» bare passer perfekt inn i repertoaret.

Kvelden innfridde absolutt og jeg angret ikke på turen til hovedstaden, synes det er så utrolig kult når en greier og blande etablerte navn med heller ukjente. Synes det er viktig og oppsøke de «små», kanskje anonyme scener da dette ofte er første skritt til berømmelse og de store scener i rampe lyset.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.