Rocka Tora Daa på Dokkhuset i Trondheim

Til en nærmest fullsatt sal presenterte Tora Daa sitt siste album, Prayer and Pleasure, for trondheimspublikummet. Det ble en kveld med både det sarte og det røffe i musikken. Rockefaktoren var imidlertid høy.

Tora Daa er ei jente fra bygda Flatanger i det nordlige Trøndelag. Hun har etter hvert også spilt litt i utlandet.

Det var en rimelig sterk entré. Ut fra mørket på sida hørte vi en rå gitarsolo, og så dukket damen plutselig opp på scenen. Hun satte i gang med låten «Sugar» fra det siste albumet. Den er både hard og rytmisk, litt funky i rytmen. Tora «rev av» gitarsoloer, og publikum var over hodet med hendene i taktfast klapping allerede her.

Følsomhet, funk og falsett

Hun fortsatte med en roligere sang. Det var «Higher» fra LP-en Seventeen, utgitt i 2022. Det er det nest siste albumet. Her ble det både falsettsang og ganske bra med koring. En gitarsolo lå oppå der.  Det klang godt.

Fra sistealbumet fikk vi så «Me and My Needs.» Den er en følsom sang med Tora og keyboardisten sammen på vokal. Den har et enklere akkompagnement, hovedsakelig på elgitar. Tora hadde en klokkeklar vokal her, og det var en nydelig sang.

Neste låt var dedikert til en av hennes forbilder, neosoul-sangeren D’Ángelo som gikk bort for noen få dager siden. Han døde av kreft i bukspyttkjertelen. Hun spilte sangen «Baby Blue» til ære for ham. Dette var en funky soullåt.  Jeg henviser ellers nå til settlista for konserten.

Prayer and Pleasure

Som hun selv sa på scenen, så er dette et todelt album. Prayer går på den delen av plata som omhandler det religiøse og det trøblete forholdet mellom de skeive og kirka. Tora har lenge vært en åpen homofil. Flere av tekstene hennes på den siste plata omhandler nettopp dette.

Helt utrolig, men problematikken har fått en ny aktualitet på grunn av høyredreiningen i det politiske landskapet i flere land. Låter som henspilte på dette, var for eksempel «Run Faggot Run» og «Dear Lord.» Dette var blant høydepunktene på konserten. Dette gikk på både innlevelse, gitarsoloer, koringer og det personlige budskapet. Sterke tekstlinjer som «Jesus doesn’t like people like me» gjorde inntrykk.

En liten personlig betraktning fra meg går på at hvis en guddommelighet har skapt menneskene, hvorfor skal ikke guden like alle? De homofile er født homofile; det er en del av menneskeheten.

Tora tar selvfølgelig opp en viktig sak, men så er det nå litt urovekkende at dette med legning skal være et nødvendig tema på ei plate i moderne tid. Vi må imidlertid presisere et par ting. Tora retter vel mer kritikk mot menneskene som utøver en religion enn selve det guddommelige. Ellers må vi trekke frem at Den norske kirke nå nylig har gitt de homofile en offentlig unnskyldning.

Å takle utfordringer

Tora hadde også en sang til broren sin som hun sa hadde fått utfordringer i livet. Denne låten het «Brothers.» Det var en fin låt til hovedsakelig et gitarakkompagnement.

Ellers hadde hun et budskap i låten «They don’t teach you that.» Det var at vi lærer både det ene og det andre på skolen, men å leve og takle utfordringer, det er det heller dårlig med. Vi skulle hatt noe om det også. Inne i dette ligger vel også en tidligere mangel på undervisning i hva homofili er for noe. Denne skribenten sto litt småblek i ansiktet og følte at han ikke var den som minst trengte å høre dette. Det har vært rimelig lite om å takle livet.

Det musikalske

Tora på vokal til akkompagnement fra en elgitar var en gjenganger. Kompet sto både hun selv og den andre gitaristen for. Det andre som gikk igjen var en funky rytme med en ganske hard, overstyrt gitar. I tillegg kom ditto gitarsoloer med en skikkelig romklangeffekt. Da ble det rimelig luftig musikk i konsertsalen.

Jeg synes at Tora er i stand til både å variere og rasjonalisere litt i soloene. Dette er viktig, for dette kan fort bli litt ensformig når det er soloer i nærmest alle låtene. En bør ikke tvære ut dette for lenge i gangen. Tora har etter hvert fått en rimelig høy status som gitarist.

Rytmikk og vokal hånd i hånd

Vi skal heller ikke glemme at hun er vokalist, en ganske bra sådan også. Noe av det akkompagnementet hun gjør på gitar sammen med vokalen, er ikke enkelt. Dette gjelder særlig når rytmikken går noe på tvers av vokalen.

Resten av gruppen fungerer også godt sammen med henne. Noen av dem har vært med en god stund nå. Den andre gitaristen samarbeider med Tora, og de utfyller og avløser hverandre. Jenta på kor og keyboard har vært med lenge, og det låter virkelig bra når de to jentene synger sammen. Ellers er gitaristen og bassisten med og korer også. Da blir det litt korsangeffekt.

Startet på bluesfestivaler

Tora Daa har gitt ut fire album nå. Det første kom i 2019, og det siste kom altså for en liten måned siden. De andre albumene var vel opprinnelig gitt ut under det egentlige navnet hennes, Tora Dahle Aagård. Det har helt klart vært en utvikling siden det første albumet.

De fleste av oss er blitt kjent med Tora gjennom gjennom spilling på diverse bluesfestivaler. Der fikk hun etter hvert status som en yndling. Folk elsket henne. Dette publikumet har hun enda med seg.

I tillegg har hun spilt sammen med mer utpregete og store, norske bluesartister.

Musikalsk identitet

Men her begynner også litt av problemet mitt. Det er heller tynt med «blå toner» i repertoaret hennes. Her går det mest på funk, rock, soul og litt pop. I Adresseavisen leste jeg en gang at hun aldri har vært noen bluesartist. Jeg hadde ikke helt den følelsen selv den gangen, men det er definitivt noe i dette.

Spørsmålet er så, hva blir det da? Ja, det blir nå funk, rock og kanskje litt soul og gospel.  Det er faktisk litt elementer av gospel inne i noen av koringene hennes.

Så er det igjen et spørsmål om hun klarer å skille seg godt nok ut med dette. Det kan sies at dette ligner noe på funkmusikken på 1990-tallet fra Prince etc. Personlig hadde jeg villet hatt henne mer i bluesen. Ei ung jente som spiller blues, trengs virkelig i dette miljøet. Tora selv vil ikke bli satt i en musikalsk bås, men det er ikke en bås jeg etterlyser, men mer blues.

Tora har en del bra låter; det skal ingen ta fra henne. Det er noe her som virkelig fenger publikum. Jeg har bare ikke en fullstendig overbevisning om at hun har en kurs om fører henne til en klar egenart som artist.

Dette er imidlertid diskutabelt, og jeg antar en del i publikum ikke er enig med meg. Entusiasmen der var stor, med ditto tilrop etc.

Et modent publikum

Publikumet hennes er imidlertid gjennomgående en del eldre enn henne selv. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er for få unge der.

Akkurat denne kvelden visste jeg hvor mange av dem var. De yngste var i Dødens Dal på denne student-uka i Trondheim. Der opptrådte den amerikanske rapperen Flo Rida. Seks og et halvt tusen var i et telt der oppe. Det var party-stemning allerede på bussholdeplassene inn mot byen.

Ok, et publikum er et publikum, og Tora Daa trakk godt med folk. Jeg tolket det som nærmest fullt, men det var faktisk kjøpt rundt førti billetter mer enn antallet som var innenfor dørene på Dokkhuset. Det har ikke akkurat vært vidunderlig sommervær i Trondheim i det siste. De som var der, så imidlertid ut til å være godt tilfredse.

Terningkast, en sterk firer.
Tora Daa band:

• Tora Dahle Aagård – gitar, vokal
• Isak Seltveit – bass
• Guri Tranås – kor, keyboard
• Anders Brønstad – gitar
• Magnus Galguften – trommer

Settliste