Sånn passe moro med AC/DC på Bjerke

På det som fort kan vise seg å være bandets siste opptreden i Norge leverte australske AC/DC to timer med fan-favoritter på Bjerke Travbane i Oslo foran 55 000 mennesker. En verdig avskjed med et band som preget oppveksten til mange, selv om det musikalske nivået var senket en del hakk siden sist vi så de. Det manglet en del ild og futt, tross at vi fikk både fyrverkeri og kanoner avslutningsvis ved utmarsjen til siste ekstranummer «For Those About To Rock (We Salute You)». Sånn passe ok var det likevel og publikum bidro til det.

«If You Want Blood (You’ve Got It)» åpner seansen etter en intro der en amerikaner (red. anm bilen) raser innover motorveien til Oslo og Bjerke Travbane, på lerretet i bakgrunnen.

Volumet er høyt, «gainen» er skrudd ned, så kommer powerakkordene til Angus Young og vi får det klassiske lydbildet. Man kan føle musikken i mellomgulvet.

Klassikerne rår på settlisten

— We are gonna do the same as last time, play some Rock n roll and have some fun, forkynner den nå 77-år gamle frontmannen, Brian Johnson. Så får vi «Back In Black». De har ikke tenkt å spare på kruttet eller overlesse oss med nytt materiale tross at turneen går under navnet «Power Up», akkurat som bandets ferskeste album. Her er det nesten utelukkende hva publikum vil ha og klassiske rockelåter på programmet utover.

Kun «Demon Fire» og «Shot In The Dark» får vi fra dette albumet fra 2020. Tittelkuttet fra «Stiff Upper Lip» (2000) representerer også den nyere tiden.

Ellers er det gammelt materiale, aller mest fra Back In Black (1980) med fem låter, fulgt av «Highway To Hell (1979) og Let There Be Rock (1977) som begge har tre kutt i settlisten.

Høyspent og elektrisk er det, akkurat som deres første album fra 1973 og  låten «High Voltage» senere på kveldens program befester. Fest og moro skal det bli – om enn kanskje ikke av aller ypperste valør lenger.

Rockens veteraner gir det de har igjen

Publikum lar seg begeistre av Angus Young i skoleuniform og hans forholdsvis energiske opptreden og en jovial vokalist, selv om stemmen til Johnson ikke riktig bærer og iblant faller sammen. Lidenskapelig og med en røff karakter prøver sangeren, som hadde et hørselstap få år tilbake som satte han ut av spill (ble erstattet av Axl Rose), så godt han kan. Flertallet svelger det og er hjertelig glade for et siste gjensyn og en sen vindfull festkveld.

Stemningen var god og hva man fikk ut av aftenen berodde veldig på forventningene man hadde. Mye av vokalkraften til Brian Johnson har gått tapt og det låter ikke lenger like intenst og kraftfullt. Han klarer ikke lenger de høyeste tonene, og må ha lange drikke- og pustepauser underveis. Også Angus Young har slått ned tempoet noe – leddene trenger smøring for å komme i gang – men imponerer likevel med duckwalk og spilleferdighetene. Mer kan man vel strengt tatt heller ikke forvente fra karer godt opp i syttiårene?

Anstendig

Det blir også tydelig hvor viktig kompet og den avdøde rytmegitaristen Malcolm Young var for boogie rockerne selv om nevøen Steve Young og de andre erstatterne, bassist Chris Chaney (Janes Addiction og The Panic Channel, med mer) og trommis Matt Laug (King L, The Dirty Knobs, Slash’s Snakepit) gjør en mer enn ålreit innsats. De står i bakgrunnen og lar sologitarist Angus Young og vokalist Brian Johnson skinne og stå for showingen på catwalken i midten og på sidene og i front av scenen.

Det vi får er en Brian Johnson i perlehumør som ivrig tar i mot publikums bifall mens han sier dette er hva musikk kan gjøre, ikke politikk.

Drivet er likevel anstendig og det trøkker greit så det blinker i de nyinnkjøpte røde djevelhornene til tilhørerne titt som ofte, mens det filmes, hytter med armer og danses

Kompet kan nemlig få det til å groove rimelig greit om de ikke er helt oppe med Malcolm Young, Cliff Williams og Phil Rudd.

Lys, riff og nostalgi i skjønn forening

Når «Thunderstruck» kjører i gang er nesten alle mobiler i været ivrig filmende mens publikum synger med. Et riff-o-rama uten like utspiller seg selv om tempoet og kraften ikke riktig er der .

Men hvem tør klage når det bys opp med «Whole Lotta Rosie», » Hells Bells «, «Highway To Hell», » You Shook Me All Night Long»og til og med » Riff Raff»?

De kan frendeles lage god stemning, en minneverdig og effektfull aften, der lys, bakgrunnsfilm og musikk spiller på lag.

Velspilt rock gjør seg alltid

Bare «It’s A Long Way To The Top (When You Want To Rock N Roll)» og noen andre personlige anmelderfavoritter utelates. En altfor utdradd og nesten endeløs gitarsolo på «Let There Be Rock» runder av hovedsettet. Så får vi endelig » T.N.T.» og folk er i fistel igjen.

Gøy var det nå altså likevel tross at jeg forventer flere eksepsjonelle opplevelser i Tøyenparken de kommende dagene. Likefrem velspilt rock gjør seg nemlig alltid og det er fint å føle på litt massesuggesjon og fellesskap. Og AC/DC er nå fortsatt nestor. Angus Young er en av de siste folkelige gitargudene også i sitt 70-ende år.

Alle foto: Willy Larsen/artistbilder.no