«Viige Urh» er et variert og vellaget album fra en norsk supergruppe.
Foto: Morten Syreng
Et av mange kjennetegn med den norske Black metal-scenen er at et relativt lite antall personer er eller har vært involvert i veldig mange forskjellige band. Sideprosjekter, nye band, kollaborative eksperimenter og gjesteopptredener er høyst utbredt, og all utroskapen ender fra tid til annen opp med band som gjør seg bemerket. Sarke er et eksempel på dette; det som i 2008 var Thomas «Sarke» Berglis opprinnelige tanke var å lage et soloalbum. Ni år senere har den samme kjernen bestående av Thomas «Sarke» Bergli (Khold, Tulus), Ted «Nocturno Culto» Skjellum (Darkthrone), og Anders Hunstad (El Caco) gitt ut plate nummer fem i rekken, og de virker definitivt å ha funnet sin rettmessige plass i musikklandskapet.
Skjellum er på plass allerede fra første sekund, og høres ut som en dypt traumatisert Lemmy i de neste 30 minuttene. Dette er selvsagt en bra ting.
Sarke plasseres som regel under genren Black Metal, men de har en veldig avslappet tilnærming til (tidvis rigide) genreføringer og hvor de henter inspirasjon fra. «Viige Urh» fortsetter samme tradisjon av å blande elementer fra black-, thrash- og doom metal inn i en minimalistisk og radiofiendtlig miks. Den minimalistiske tilnærmingen gjør dem mange tjenester; når de først åpner for flere detaljer og layers i deler av låtene blir det desto mer virkningsfullt, og det skjer ofte på dette albumet.
Man finner det allerede i åpningssporet, tittellåten Viige Urh. Etter et midtempo riff med høy undergrunnsfaktor kommer refrenget, hvor Hunstad leverer en selvbehersket men effektfull melodi på tangentene. Skjellum er på plass allerede fra første sekund, og høres ut som en dypt traumatisert Lemmy i de neste 30 minuttene. Dette er selvsagt en bra ting.
Dagger Entombed, albumets første singel, starter noe annerledes enn åpningssporet. En romerskklingende fanfare og et hardtslående, Bathory-aktig riff åpner låta med bravur. Dette partiet glir vekselvis frem og tilbake i et av de mer karakteristiske midtempo partiene som har blitt Sarkes merkevare, frem til nærmere 2 minutter ute i låten. Da blir man tatt på sengen av en groovy gitarsolo med «psychobilly»-assosiasjoner, før et thrash-parti med nikk i Slayers retning blander seg inn. Dagger Entombed er 4 begivenhetsrike minutter.
Udogmatisk
Spor nummer tre, Age of Sail, åpner med et soloriff som minner meg dels om Iron Maiden og dels om Mega Man. En velkommen nostalgitripp, med andre ord. Midtveis ute i låten blir man servert en overraskelse i det bandet gjør et helhjertet forsøk på å knekke David Gilmour-koden. Dette lange og velfungerende gitarsolopartiet starter og holder seg lenge i Pink Floyd-modus, men blir dratt tilbake til Sarkes mørke univers mot slutten, før det naturlig glis tilbake til strukturen det hele startet med.
Neste låt er Upir. Den starter med et proggy riff akkompagnert av et vintageorgel. Progtradisjonen hylles videre med noen taktsignaturer som er vesentlig mindre rett frem enn det man er vant med fra Sarke. Et minutt uti blir pianoet dominerende og leverer noen noirtoner som sender tankene i retning Bohren & The Club of Gore.
Den andre singelen fra «Viige Urh» er Jutul, som er spor nummer fem på platen. Den starter rolig med et middelhavsklingende akustisk parti akkompagnert med en kvinnelig vokal. Overgangen til det blytunge doomriffet som utgjør verset er brutal, men bra. Refrenget, hvis riff minner om Darkthrones «Hate Them», henter kvinnestemmen (tilhørende Lena Fløitmoen) tilbake i en overraskende velfungerende duett med Skjellum. Et uvanlig grep fra Sarke sin side på det som er en av albumets beste låter.
Autoritært og ambisiøst
Kombinasjonen Doomriff og «Hate Them»-Darkthrone bæres videre til neste låt Punishment to Confessions. Et autoritært og illevarslende riff bærer låten, mens Skjellum nærmest itar seg rollen som bøddel og proklamerer teksten som om det skulle vært en dom. Som låttittelen indikerer er ikke dette en sang om sommerlig ungdomsforelskelse, og Sarkes kjølige, tekniske tilnærming til tekstskrivning fremkommer veldig tydelig her. Det hele fungerer veldig bra, og dette er nok et høydepunkt på albumet.
Episk er et begrep en skal bruke med omhu i memenes æra, men dette er definitivt Sarke på sitt mest grandiose.
Låt nummer syv er Knifefall. Det er en veldig rytmisk og krigersk låt med beina godt plantet i forskjellige metaltradisjoner. Det er et solid og fengende håndtverk, men den inneholder få overraskelser i dynamikk og blir egentlig aldri spesielt minneverdig.
Det gjør derimot albumets siste låt, Evolution and Fate. Etter en kort intro kommer et desperasjonsfylt og fengende midtempo riff med sterke Bathory-referanser, som så sklir over i en uforutsigbar refrengdel med mye patos og variasjon. Episk er et begrep en skal bruke med omhu i memenes æra, men dette er definitivt Sarke på sitt mest grandiose. Det hele avsluttes med et tvetydig gitarsoloparti. Også dette er blant albumets desidert beste spor.
Oppsummert er «Viige Urh» et svært solid album, og kanskje det beste som har kommet fra Sarke så langt. Lydbildet har stor bredde, og det er ikke få overraskelser man blir servert i løpet av en gjennomlytting. 70-tallet virker å ha vært en større inspirasjonskilde enn i deres tidligere album. Enkelte låter (Upir, Knifefall) holder ikke på interessen i samme grad som resten, men alt i alt har «Viige Urh» en drøss med godbiter, gromriff og godt gjennomførte ideer. En obligatorisk følgesvenn i høstværet.
Viige Urh – 8/10
Ute via Indie Recordings fra 13. oktober.
Vær den første til å kommentere