Selvhøytidelig og ujevnt fra A Perfect Circle

A Perfect Circle har eksistert siden Maynard James Keenan fra Tool og Billy Howerdel startet det i 1999. Det er hele 18 år siden de gjestet Norge sist. Et forventningsfullt publikum har fylt Oslo Spektrum for å få med seg denne sjeldne muligheten til å se amerikanerne live.

Foto: Johannes Andersen

14 år etter forrige studioplate kom den kritikerroste «Eat The Elephant» i april i år. Denne kvelden skal bli preget av denne platen, på godt, men mest på vondt. De starter rolig med den pianobaserte tittellåta. Bandet kommer på i løpet av sangen, slik at den stadig bygger seg opp. Disillusioned er også ganske rolig, men her er det mye dynamikk og mye atmosfære. Det er mere futt i Hollow. Den er også mer populær blant publikum enn de nye låtene som starter konserten. Dessverre viser Oslo Spektrum seg fra sin verste side, ved at lyden slår tilbake fra veggene når de gir på. Heldigvis er lydproblemene forbigående. Konserten har ellers meget god lyd, slik perfeksjonister (også når de lager sirkel) fortjener.

Maynard James Keenan har er gudbenådet stemme, men gjemmer seg litt bak på scenen.

Bandet er ganske statiske på scenen frem til Weak & Powerless. Stemningen stiger med kveldens første store slager. Maynard James Keenan har er gudbenådet stemme, men gjemmer seg litt bak på scenen. Låta med den noe Hitchhikers Guide To The Galaxy-inspirerte tittelen So Long, And Thanks For All The Fish får trampeklapp i det publikum kjenner igjen gitarriffet. Nå er det liv foran scenen, det er også så smått tegn på bevegelse på scenen. Rose er en seig og hard låt. En tøff sak som får en lunken mottakelse til tross for en morsom lyseffekt som gjør at det ser ut som Maynard står på en platespiller. Det blir enda litt hardere med Thomas.

Ujevne prestasjoner

Depeche Mode-coveren People Are People er grei, men er ikke i nærheten av originalen. Det hele virker mer pent og pyntelig enn versjonen deres på «Emotive». Gitarist Billy Howerdel er heller ikke i samme liga som Maynard James Keenan vokalmessig. Heldigvis gjør de alt godt igjen med Noose, som er en vegg av godlyd. Lekre gitarriff og Maynard i slag gjør dette til en av kveldens høydepunkt. De fortsetter i det gode sporet med 3 Libras (All Main Courses Mix). De tre låtene fra «Eat The Elephant» holder ikke samme kvalitet. Bunnpunktet kommer med Hourglass, som er en generisk Tool-wannabe.

A Perfect Circle har et behagelig lydbilde, som kanskje ikke helt kommer til sin rett fra ståplass ved siden av scenen.

Bandet er på sitt mest støyende med The Doomed. Faste, harde rytmer driver låta fremover. Det blir enda tøffere på Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums. Maynard er aldri mer messende enn her. De takker for seg med Outsider. Låta har nok trøkk og dymamikk til å være en god Tool-låt. De spiller to nye låter etter den. Uten å være dårlige, kan de ikke måle seg med låta de annonserte at skulle være deres siste.

A Perfect Circle har et behagelig lydbilde, som kanskje ikke helt kommer til sin rett fra ståplass ved siden av scenen. Dessverre ser det også ut til at låtene fra årets plate ikke sitter helt når de spiller dem live. De er ikke så mye dårligere enn de gamle som det høres ut denne kvelden.

A Perfect Circle @ Spektrum: 6 / 10:

 


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*