Sjelfull og personlig Elias Rønnenfelt

Med en oppstykket, men også både sjelfull og personlig opptreden skapte danske Elias Rønnenfelt og hans bassist og trommis gode vibrasjoner og jovial stemning på John Dee i Oslo torsdag 16.oktober. Halvt rockestjerne og halvt inderlighet.

Noe nytt har kommet til med de to soloplatene, og samarbeid med musikere utenfor Iceage, til 33-åringen som nok er Danmarks fremste rockestjerne i 2025.

Det er løsere i formen og ærligere, mer nedstrippet på et vis både musikalsk og tekstlig.

Tilforlatelig og ekte

Dette merkes også live der noe tilforlatelig, rytmisk slentrende har satt seg. Oppsettet er også relativt enkelt og grunnleggende. Rønnenfelt og co reiser uten turneleder, gitartekniker, merchandise, og med hver deres instrument. Så får det stå til og gå som det går.

Det handler om frontmannen og hans akustiske gitar, elektrisk bass og trommer.

Når Iceage – og Marching Church – vokalisten ryker en streng på sin akustiske gitar må vi belage oss på et intermezzo siden han ikke har med noen ekstra gitar. Etter litt fomling og leting etter den medbragte gigbagen er hele trioen i sving med å bytte streng.

Sjarmerende, tilforlatelig og veldig langt unna de typiske gjennomkoreograferte konsertproduksjonene som har blitt standard i dag.

I stadig utvikling

Musikalsk er det også spennvidde og variasjon. Samarbeidene med Sonic Boom (Spacemen 3) og Dean Blunt har også smittet over i lydbildet mer enn «Sound Of Confusion» coveren fra Heavy Glory. Eølers har han tatt inn elementer og inspirasjon fra americana og britpop. Jeg synes også å høre tidlig Elvis Costello and the Attractions og The Cure rundt «Three Imaginary Boys».

Det er fint å se hvordan dansken fortsetter å lete etter ny inspirasjon og hvordan denne søkenen stadig tilfører nye elementer til det egne uttrykket.

Dette direkte, tilsynelatende oppriktige som vi nå får ta del i fungerer og balanseres godt med hans rockestjerne utstråling. Det er liksom aldri noen tvil hvem som er fokus her.

Kvelden avsluttet med han ensom med sin kassegitar.

Det rytmiske drivet

Vi hadde en fin aften i trioens selskap.

Den bærende kraften er det rytmiske drivet som virkelig fanger. Det er også noe anthemisk over refreng og melodilinjer som vil fungere ennå bedre på større scener når publikum har lært låtene mer å kjenne. Andre albumet Speak Daggers ble sluppet på markedet i går.