Sleaford Mods med forbitret post-punk-rap på Langs Akerselva

East-Midlands og Nottinghams arbeiderklasse, arbeid og kultur med de opprørske postpunk-hiphoperne Sleaford Mods var kjernefokus under en allsidig og god andre dag på året Langs Akerselva. Duoen lyktes godt med å oppildne engasjement i sin bitterhet og sinne mot et samfunn på vei i feil retning og innfridde greit forhåndsforventningene med det intendert minimalistiske og «billige» lydbildet. Skarp vidd og punka beats når ut til flertallet av de fremmøtte. Augustine og Kid Francesoli var nok de som vant flest nye venner, men også Aysay gikk godt hjem blant de få som hadde møtt opp i starten lørdag 8.august med sin miks av anatolsk rock og nordisk tradisjonsmusikk.

Les også: Oppløftende nostalgi og futurisme med Saint Etienne på Langs Akerselva

Det var altså også britiske trekkplaster på avslutningsdagen under Langs Akerselva.

Sleaford Mods Jason Williamson undrer hvor mange dager vi har vært her hittil, før han etter riktig å ha vært inne på at dette var en todagers, tror det er en en-dags festival. -Keep it Simple, mener han, og det er i det minste noe som kunne fungert godt som et motto for hva duoen selv gir oss.

Rett på sak

Uten noe tull eller fiksfakserier går duoen rett på sak. De har ikke engang med seg noen instrumenter. En mac og en mikrofon med stativ rekker til deres musikalske opptøyer. Resten finnes på bånd eller den bærbare maskinen til Fearn. Der får vi forhåndsinnspilte loops, gitar og keybaord. Det er rått og enkelt, lite forseggjort. Derfor fungerer det også utmerket til å formidle den skitne, nitriste, ulykkelige hverdagen de kommer fra og opplever rundt seg i et Storbritannia i forfall og hvor avstandene mellom arbeiderklassen og de rike stadig vokser.

Men på den første låten «The Good Life» må de også ty til vokal på bånd fra skuespillerinnen Gwendoline Christie og Big Special. Slett ingen dum låt forsåvidt. For anmelder tar dette bort noe av momentumet og fungerer ikke like bra i en live setting. På plate har det kanskje gjort de mer mangefasetterte. Personlig er jeg litt usikker på hvor mye de trenger det.

I hvertfall fungerer det vel så bra live når det kun er kjeftingen og vokal ablegøyene til Williamson og den enkle dansen til kollega Fearn som står på programmet.

Et voldsomt oppgjør

Attityden og temperamentet til de to engelskmennene er en vesentlig del av det hele. Williamson utstråler en «kom ikke her og kødd med meg» som er befriende, Fearn har noe mer av en fredelig «hippie-husokkupant vibe» over seg der han høyreist veiver med armene mellom de korte turene til Mac-en for å sette i gang ny lyd.

Et voldsomt oppgjør med den trøstesløse virkeligheten i det nyliberale innstrammings Storbritannia er hva vi får. Jason Williamson svelger mikrofonen, veiver med mikrofonstativet når han ikke sprer om seg med ukvemsord eller opprørt kjefting eller sin personlige vri på spoken word. Tonen er giftig og velartikulert. Betraktningene er treffende og tar pulsen på et samfunn av fattigdom, desillusjon og gig-økonomi og er samtidig et sonisk angrep på den alt annet enn altrusitiske øvrigheten.

Mange av deres aller beste låter

Høydepunktene kommer på løpende bånd. Vi får «Mork N Mindy», «UK GRIM», «Bang Someone Out», men særlig i siste delen av låtlisten er det mange av deres aller beste kutt.

Deres cover av snart Oslo-aktuelle Pet Shop Boys «West End Girls» er en av låtene som vekker mest respons, selv om de fleste nok er overens om at originalen går dem en høy gang. Den funksjon er vel snarere å bringe inn litt letthet og noe alle kjenner igjen – og trekke linjer – som musikken på den lokale puben. Den i utgangspunktet glorete synthpop klassikeren forvandles til en kompromissløs erklæring av arbeiderklasse utholdenhet og motstandskraft. Rått og ubehøvlet låter det. At innntektene gikk til veldedighet og organisasjoner som Shelter gjør stuntet ennå mer sympatisk.

Frekt avslutter den 55-årige frontfiguren med obskøne bevegelser.

Lar seg smitte av energien

«Tied Up in Notzz» og «Jobseeker» følger og sprer nevehytting, dans og brede glis blant de som kjenner katalogen. En del andre lar seg smitte av energien og trøkket i det hele. De som ikke kjente bandet fra før kan like gjerne være lettere forvirret om dette ikke var deres greie. Uansett er det vanskelig å forholde seg likegyldige til budskapet, musikk og teksten til de to 55-åringene fra East Midlands.

Signaturlåten «Tweet Tweet Tweet» kroner det hele.

Kid Francescol – oser musikalitet og henter frem dansegleden

Kid Francescoli er virkelig noe helt annet. Marseille-trioen som har hentet navnet fra en uruguayansk fotballspiller med fortid i Olympique de Marseilles, oser musikalitet og henter frem dansegleden. Det er så glatt og lettsmeltet. Mathieu Hocine styrer synther og synger, Andrea Durand synger og spiller bass og keys, mens Raphael Leger holder det hele på plass og i groove bak trommene. En svært variert miks av disco, funk og elektronisk musikk med fransk tilsnitt får frem gode vibrasjoner med sitt sprø melodiske tilsnitt.

Augustine smelter hjerter

Svenske Augustine smelter hjerter med sitt blyge smil, svevende, varme pop og sin skjøre falsettstemme og gir oss forventninger til det som kommer videre derfra. Det er samlet mye folk foran scenen under settet deres og ungpikehjerter smelter ekstatisk. Musikken rommer både sorg og glede og såvel Bee Gees som Beach Boys eller mer moderne ting som Tame Impala eller The XX. Visst har vi hørt mye av dette før. Når det gjøres så utrolig bra som og hans gjeng gjør det, er det likevel bare å nyte.

GHOSTWOMAN byr på kraft og energi

GHOSTWOMAN var kanskje ikke så hypnotisk som vi kunne håpet, men bød like fullt på suggererende deilig psykedelisk blues. Musikken slynger seg og byr på kraft og energi som både kan hinte til The White Stripes og The Black Angels. Utsvevende, mørkt, men også potent, vitalt. Duoen gjør imidlertid lite vesen ut av seg på scenen. Håndverket er upåklagelig, men de klarer ikke helt å få i gang en skikkelig dialog og engasjement blant publikum. Derfor er vi tilfreds, men håper på enda mer sjeleutvidende opplevelser i fremtiden.

Hyggelig var det også å bli litt mer kjent med danske AySays blanding av anatolsk rock og nordisk folkpop. Alt i alt en veldig fin dag i Nydalen med veldig variert men også solid musikalsk meny.

Alle foto: Luis Benitez Ruiz.