Tross lange pauser med demping av lyd for å tilpasse nye EU-regler og bytting og tuning av gitarer, ble det en fin aften i selskapet til septetten The Brian Jonestown Massacre med sløy psykedelia på Rockefeller i Oslo onsdag 28. mai. De Lyse Netter-aktuelle oppvarmerne Les Big Byrd bidro også til det med lekne kraut-grooves.
«That Girl Suicide» fra Methodrone gir et tidlig løft etter «Maybe Make It Right» og «Vacuum Boots» har satt tonen med svimlende rock. De effektivt meislende riffene eksploderer i et herlig refreng etter en myk, forsiktig start.
Joel Gion er plassert sentralt i midten hvor han står og tapper på tamburinen sin. Når han ikke er opptatt med å se til at Newcombe er tilfreds og får viljen sin. Han blir like fullt det visuelle fokus for mange tross at han er langt mindre utagerende enn vi kan huske. Snarere stoisk konsentrert er han.
Kultband
I det hele tatt lar kultbandet, som fikk masse oppmerksomhet gjennom den regisserte dokumentarfilmen Dig (nylig relansert i ny jubileumsutgave) om det kompliserte forholdet til bandet The Dandy Warhols, i stor grad musikken tale for seg utover den anakronistiske, tidløse scenebekledningens estetiske språk (som taler om bandets San Francisco-røtter) og lyssettingens understrekninger av musikalske tema.
Bandleder Anton Newcombe er diskret i høyre kant med en kledelig Fedora-hatt og blå dongeri
Bandleder Anton Newcombe er diskret i høyre kant med en kledelig Fedora-hatt og blå dongeri – tenk Bob Dylans Desire – der han leder seremonien og sørger for at alt låter som det skal. Stemme og gitar er hans fremste redskap for å gi oss den harmonien. Arpeggio er flittig brukt, med hypnotiserende virkning.
Skandalene, kaoset og krangelen på scenen som tidligere har karakterisert bandets liveopptredener (senest i Australia for et års tid siden) og gjorde dem både beryktet og spennende, er ikke del av kveldens forestilling. Diskusjonene og tilretteleggingen mellom låtene foregår i en gemyttlig tone.
Elementene og musikerne som ikke kunne tilfredsstille Anton Newcombes strenge krav er fjernet.
Psykedelisk musikk
Låtmaterialet som vi får ta del i strekker over lang tid og mange ulike album, og varianter av psykedelisk musikk, men sitter godt som en helhet og føles familiært enten du faktisk har hørt dem før eller ikke.
Melodiene og gitarharmoniene plasserer seg i en tradisjon uten å være en blåkopi.
Melodiene og gitarharmoniene plasserer seg i en tradisjon uten å være en blåkopi. Gjennomgang av rockehistoriens kult-kanon. Det plukkes og puslespilles sammen til en egen gjenkjennelig vri.
Heri ligger sjarmen og også det man måtte kunne kritisere. Det kan låte tilforlatelig og forutsigbart og mangle eksplosiv kraft og variasjon. Alt går i et bedagelig sløyt midtempo.
Inspirasjonen og assosiasjoner kan dras til obskur 1960-talls garasje-rock vi fant på Nuggets og Pebbles-samlere, The Velvet Undergrounds huggende riff, The Byrds klangfulle pop, The Beatles «Tomorrow Never Knows» og «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band» med mer, droningen til Spacemen 3 og Rides harmoniske shoegaze-effektlek. Konserten avsluttes med Emil Nikolaisens feedende knotteskruing.
Lange dronesekvenser
Låtene har ofte lange, tunge dronende sekvenser. Små subtile endringer og variasjoner sørger for låtene fremdrift og dynamikk. Musikerne og lyset er en tett, velfungerende enhet.
Låtene har ofte lange, tunge dronende sekvenser.
Konsertens definitive høydepunkt får vi mot slutten når Les Big Byrd vokalist Joakim Åhlund igjen inntar scenen med auraen til Ian Brown/Ian McCulloch/Liam Gallagher, for en versjon av åpningssporet «Vad hände med dem» fra albumet Revelations fra 2014. Svensken pisker opp stemningen reelt. Snart står alle med veivende hender, synger og digger med.
Vi kan føle kraften av hva en karismatisk frontfigur kan gjøre for et band. Samtidig kan vi føle noe av bandets forkjærlighet for The Rolling Stones og deres svung og selvsikkerhet.
Et klimaks umulig å toppe, men de får det til å fungere med et sidespor og en vending av formelen mot noe kaleidoskopisk orientalsk.
Også gjesteopptredenen til bandkollegaen Martin Ehrencrona på tablas står ut og tilfører noe ekstra der vi får et østlig anslag og orientalske lydbilder.
Åndelig brorskap
Det er et tydelig åndelig brorskap mellom de to bandene (som også har samarbeidet tidligere da Newcombe produserte Les Big Byrd) selv om deres musikalske uttrykk er relativt ulike. Svenskenes suggererende vidsynte kraut-grooves var en flott inngang til kvelden.
«Supersonic» ender det hele i støyeffekter.
Saktebrennende «Anemone» er også alltid særs trivelig å høre og muligens The Brian Jonestown Massacre beste låt.
«Supersonic» ender det hele i støyeffekter.
Det var mer enn trivelig og en påminnelse om at begrepet indie og psykedelisk rock en gang kunne bety noe annet enn nok en variant av likestrømspop.
Det har blitt noen anledninger til å se og høre det amerikanske kultbandet i Oslo og Moss de siste årene, og publikum møter trofast og dedikert opp for å ta del i deres musikalske avtrykk. Neste lørdag er det oppvarmerne Les Big Byrd tur til å representere i møllebyen.
https://musikk.deichman.no/2021/10/21/psykedelisk-floyeldryss-i-moss/
Vær den første til å kommentere