Spidergawd & Krashkarma tok turen til Innlandet

I helgen ble det to kvelder med musikkopplevelser av det sjeldne slaget. Først sørget det kompromissløse Trønderbandet Spidergawd for et fyrverkeri på Festiviteten Bar & Scene. Dagen etter sto Kulturhuset Banken for tur, der Ornatu, Beyond the Barricade og den amerikanske duoen Krashkarma minnet oss på hvorfor livemusikk fortsatt betyr noe, og hvorfor den fortjener å bli støttet, hver eneste gang dørene åpnes.

Forleden helg var det faktisk ikke bare én konsert jeg hadde gledet meg smått til, men flere. Det er noe helt spesielt med å få oppleve musikk slik den skal oppleves, høyt, intenst, og sammen med folk som liker akkurat det samme som står på scenen.

Festiviteten Bar & Scene fikk storfint besøk av Spidergawd, et band med musikere i ypperste klasse. Man må nesten finne fram gardintrappa for å nå opp til den hyllen de befinner seg på musikalsk, og sist, men ikke minst, bør en ha en veldig god hodelykt for å grave i den dype skuffen for å finne de riktige superlativene her.

Med tanke på det noe svingende publikumsoppmøtet jeg har opplevd i det siste, må jeg innrømme at jeg var spent. Selv om det var plass til flere i ærverdige Festiviteten denne kvelden, fikk de som kom akkurat det de håpet på: en skikkelig metal-kveld.

Maktdemonstrasjon med stålkontroll

Spidergawd kunne skilte med en ny utgivelse, og scenen er uten tvil det rette elementet for dette Trondheimsbandet. Jeg har sett dem før, og de imponerte så absolutt. Dette er en kraftpakke, en maktdemonstrasjon fra start til slutt og publikum vet nøyaktig hva de får. Per Borten har stålkontroll på publikum, og energien som går frem og tilbake mellom scene og sal er elektrisk.

Jeg tror det var på Trondheim Rocks jeg så Spidergawd for første gang. Husker ikke om det var denne eller en annen konsert, men jeg husker hvor imponert jeg ble, særlig av trommesettet til Kenneth Kapstad som den gang stod helt foran på scenen. Oppsettet er endret siden, men kvaliteten er den samme, kompromissløs og kraftfull.

Når et lydbilde uten like snur skepsis til fascinasjon

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var skeptisk første gang jeg så saksofonen på scenen. Saksofon og metal, liksom? Det skurret i hodet. Men jeg tok feil (garatert ikke siste gangen jeg gjør det). Den kombinasjonen funker! Jeg ble fascinert fra første tone egentlig, ble ikke umiddelbart fan, men veldig nysgjerrig. Jeg ønsket å se og høre mer. Det å skulle kategorisere det som heavy metal blir nesten for lett, det er faktisk så mye mye mer. Spidergawd skaper et lydbilde som er særegent, dynamisk og rett og slett kult. Musikken driver, fenger, og løfter.

Publikum som fant veien denne kvelden var tydelig tilhengere som kjente bandet fra før. Selv om det klart var plass til flere i salen denne kvelden, så gjorde det liksom ikke så mye. Det var ikke så glissent at det ble flaut, det var akkurat passe, så en ikke stod som sild i tønne. Det var få som var mer opptatt av mobilen enn det som skjedde på scenen, og det er jo et pluss!

Full pedal på Festiviteten

Jeg må nok si at Spidergawd er best live. Jeg føler at halve opplevelsen er å faktisk se dem og den dynamikken og tilstedeværelsen de har. De trenger ikke å drive med publikumsfrierier, for de har de allerede i sin hule hånd fra første note.

Det ble en fantastisk kveld i et lokale som tidligere huset filmfremvisninger, men som nå rommet et ekte stykke rockemagi. Lydbildet satt, stemningen var varm, og gåsehuden kom på løpende bånd. Her rakk man ikke noen turer innom baren mellom låtene, for her var det bånn pedal hele veien. Jeg skjønner nå hvorfor Åge Aleksandersen kaller blåserekka i Sambandet for «lykkepilla». Saxofonen har overbevist meg, jeg trekker tilbake alle tidligere rynkinger på nesa.

Fredagskvelden ble altså en hyggelig kveld på Festiviteten, det må virkelig være lov og si.

Fra studioprosjekt til stjernesøkende band

Lørdagen bar det videre til et annet ærverdig bygg. Kulturhuset Banken åpnet igjen dørene for metalkonsert. Jeg var nok mest spent på besøket fra «over there», men jeg tror ikke jeg var alene om det. Å arrangere konserter i Innlandet er krevende. Publikumsoppmøtet har gått ned, og det er synd, men mer om det senere. I utgangspunktet var det et arrangement gjort av Lillehammer Rockeklubb som med bistand fra Live Wire kunne komme med to band til så det hele ikke bare ble en kveld med det lokale bandet Ornatu.

Ornatu startet som i utgangspunktet et studioprosjekt i 2014 og har siden da jobbe med å utvikle sin egen sound. De er svært interessert i den mer alternative skrivestilen, de ønsker å fremme forståelsen av den ved ikke å begrense seg til en spesifikk sjanger. Ornatu består av fire medlemmer som helhjertet elsker musikk og som sikter mot stjernene. De ønsker å dele sin musikk, tanker og følelser med verden.

Et voksende band som eier på hjemmebane

Bandet spiller musikk med mål om å koble det ytre til det indre. Og drar inn elementer fra elektronisk til heavy metal. Det er et alternativt metalband basert på en rekke inspirasjoner, hovedsakelig på den psykologiske fronten. Ettersom dette er tunge temaer som blir belyst, vil også lydbildet gjenspeile dette, noe som fører til et tungt fundament der musikken snakker til lytteren.

Lytt og nyt, for det finnes noe for alle som ønsker tilhørighet og forståelse. En blir på en måte dratt inn i en verden der elektroniske ballader møter brutale riff, og det vakre kolliderer med det mørke. Ornatu blander elementer fra flere sjangre og skaper sin egen, unike metallverden der lyrikken utforsker sinnet, og musikken maler farger i en svart-hvitt verden.

Jeg har sett dem ved andre anledninger og helt personlig mener jeg de vokser for hver gang de spiller live. Det er et fyrverkeri av en vokalist, det er film og tekst på «backdrop» så en får en svimlende følelse av storproduksjon når de er på scenen. Det må oppleves for å kunne forstås.

Det var tydelig at Ornatu spilte på hjemmebane, og det var hyggelig å se at aldersgrensen var senket for å rekruttere nye publikummere, et smart trekk.

Beyond the Barricade og Krashkarma leverte

Neste band ut var Beyond the Barricade, som vi har omtalt tidligere også, før kvelden ble rundet av av det amerikanske tospannet Krashkarma. En duo på henholdsvis trommer og gitar. En duo, ja, men for en duo!

Tidligere har jeg nok tråkka skikkelig i salaten og tenkt at «duo, nei det er absolutt ikke noe for meg», her må jeg bare si det rett ut, dette var helt utrolig. Det er noe med skikkelig dyktige musikere, som når jeg så Ledfoot på Migardsblot som bare fanger publikummet på et magisk vis.

En ren maktdemonstrasjon både teknisk og musikalsk

Duoen Krashkarma fra Los Angeles, som består av Ralf Dietel og Niki Skistimas i leverte et show som oser av kraft, presisjon og energi. De kaller seg «World’s #1 Metal Duo», og etter å ha sett dem live skjønner jeg hvorfor. Dette var en ren maktdemonstrasjon både teknisk og musikalsk.

Siden oppstarten i 2005 har duoen fått en formidabel fanskare verden over. Og jeg skjønner hvorfor. Live var det en morsom og ikke minst frisk opplevelse. Hybriden av industriell, nu-metal og groove-metal, sammen med fantastisk innlevelse, sceneshow og masse energi = killer kombo. Utrolig hvor mye disse to faktisk klarte å lage. Pantenten med en bass og gitar på en og samme LTD-gitar fungerte som et skudd (bortsett fra litt stemming her og der).

Lyden, samspillet og energien var på et nivå man sjelden ser. For min del var dette en av de største konsertopplevelsene på Lillehammer, på linje med Mayhem på Felix Pub & Scene.

Støtt de små scenene – før de forsvinner

Likevel er det én ting som stadig går igjen: publikums svikt. Det er forståelig at folk støtter lokale band de kjenner, men å gå før siste band er ferdig er – ærlig talt – respektløst. Ikke bare mot bandet, men også mot arrangørene og ildsjelene som står på for å gi oss levende musikk og kultur.

For det er nettopp dette som står på spill. De små scenene er grobunnen for morgendagens musikere. Ja, det er hakk i plata mi, men det er så viktig å støtte lokale arrangementer og aktører.

Derfor må man komme seg opp av godstolen, eller bli en halvtime lengre på konserten da, for å støtte oppunder. Man må støtte lokale musikkscener og rockeklubber eller rockeverksted. Jo færre som engasjerer seg, jo større sjanse er det for at dører lukkes og tilbud legges ned.

Når dørene der lukkes, blir det langt vanskeligere for nye band å vokse frem. Band som Spidergawd og Krashkarma startet også et sted – kanskje verdt å tenke på neste gang man vurderer om man skal ta turen ut eller ikke.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.