Bradford-bandet The Cult viste seg fra den kamplystne og drivende gode siden på Sentrum Scene i Oslo tirsdag 17. juni på deres første Norges-konsert på 31 år. De bød på åndelig stadionrock og drivende riff. Energifullt og livsbejaende ondskapsfullt.
Når tredje låten «Wildflower» fra Electric kjører I gang skjønner alle at det er duket for en fin kveld og at det er et kamplystent The Cult vi har med å gjøre tross noe rusk i maskineriet – og særlig stemmebåndene til Ian Astbury på de to første låtene «In The Clouds» og «Rise»- innledningsvis.
63-åringen har stemmen i behold og lykkes med å fylle rommet etter en noe røff start. Vi får følelsen av å være del i en stamme rockere som deler noe spesielt åndelig. Noe som også understrekes av valget av oppvarmingsartist Jonathan Hultén og benyttelse av røkelse. Smått mystisk, men også rått og angrepsvillig og fremfor alt tribalt.
Han vekselvis jammer, spytter og snerrer ut glosene eller synger med voldsom pondus og volum. Det er åpenbart hvor Axl Rose har hentet både vokaltriks og stil.
Riff som svinger og groover
Anmelder får da fort plassert en øl i neven og ser smilene spre om seg med stadig hyppigere frekvens hvor enn jeg snur meg.
Låtene er lettere omarrangert og er nå snarere skitne og preget av distortion der det før noen ganger var mer funky.
Bandets beste og mest kjente låter kommer på løpende bånd, tross at jeg vel savnet «Lil’ Devil» og et par til.
Riffene er gigantiske og storslagne, med røtter i så vel stadionifisert goth- og hardrock, men det svinger også. Billy Duffy er preget av livet og har en hockeyfrisyre som for lengst burde vært plassert på fashion-skraphaugen, men kan fremdeles svinge øksa med stolthet og lire av seg riff som svinger rått og groover ondskapsfullt.
Låtene er lettere omarrangert og er nå snarere skitne og preget av distortion der det før noen ganger var mer funky. Magefølelse og guts er en viktig ingrediens likevel og publikum står og groover med, svinger på hofter, veiver med hendene eller klapper på oppfordring.
Åndelig
Når en publikum blir skyflet til side av sikkerhetsvakter ber vokalisten om tilgivelse på hans vegne. – La ham leve med og være i musikken. Dette er et Rock ‘n’ roll-show for faen, melder han.
– Dette er et Rock ‘n’ roll-show for faen, melder han.
Det er noe smått rituelt eller i hvert fall åndelig over det hele med røkelse og en knelende Astbury med gedigent halssmykke, kappe og bandana og big music som låter overraskende lite datert, tross at det er mer enn åpenbart at denne musikken har opprinnelse og tilhørighet i en helt annen tidsalder .
Mannens rutine og evne til å knytte bånd med tilhørerne er et glidende smøremiddel. Han oppmuntrer og får de fleste til å delta i opplevelsen på en eller annen måte.
John Tempesta (Testament, Prong, Exodus, Helmet, White Zombie med mer) bak trommene og bassist Charlie Jones (Robert Plant, Jimmy Page, Goldfrapp og Imelda May), trer naturlig inn i bandet og fyller sine roller bra, rutinerte musikere som de er.
Astbury stjeler showet
Like fullt lar de Astbury stjele showet og oppmerksomheten og la Duffys signaturriff være grunnmuren.
Frontmannen slår en tamburin på lårene, trikser med den som var det en fotball og slynger den eller mikrofonen i luften.
«Edie (Ciao Baby)» er et populært innslag og får ikke bare bifall, men også mye allsang ute i det utsolgte lokalet.
Frontmannen slår en tamburin på lårene, trikser med den som var det en fotball og slynger den eller mikrofonen i luften.
«Rain» er mektig og 64-årige Billy Duffy leverer svingende gitarriff på løpende bånd.
Ian Astbury benytter anledningen til å takke og hilse til Kai Jarre som arrangerte bandets første konsert noensinne her i Norge.
«She Sells Sanctuary» fra Love segmenterer bokstavelig talt effektfullt stemningen som siste låt før de kommer ut igjen til en maktdemonstrasjon av to ekstranummer med først en elektrisk «Fire Woman» før «Love Removal Machine» konkluderte den spirituelt hardtrockende aftenen med et nikk til Creedence Clearwater Revival.
Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen.
Vær den første til å kommentere