
SRSQ bragte bemerkelsesverdig vakker og fortettet elektronisk drømmepop til bar scenen på Goldie fredag 31.januar der hun gir stemme til sin sorg og lidelse. Turnékompanjongen MS Boan bød på hektende, sensuell darkwave og drømmepop toner innledningsvis på deres felles «…A sexy world is possible» Europa-turne som åpnet på Goldie og fortsetter i Tyskland, Storbritannia, Spania og Nederland de kommende dagene.
Alle øyne og ører er festet til scenen når Kennedy Ashlyn Wenning avslutter kvelden acapella med sin take av Rebekah del Rio’s «Llorando» som eneste ekstranummer , i seg selv en spansk versjon av Roy Orbison’s «Crying» ( skrevet sammen med Joe Melson) omarrangert av Angelo Badalamenti til David Lynch- filmen «Mulholland Drive» fra 2001. Så intenst tilstedeværelse at vi blir helt forhekset. Kvelden kuliminerer med dette. Deler av publikum og de baransatte står igjen med tårer i øynene og gåsehud.

Mellom glamour og rå ærlighet
Den store beholdningen og magien ligger generelt i stemmen til artisten basert i East Dallas, Texas som har et voldsomt register og frembringer assisiasjoner til Cocteau Twins Elizabeth Fraser.
Hun fremtrer som med et ønske om å være en glamorøs, blond diva, men med flere likheter med discotransstjernen Divine enn Marilyn Monroe. Halvt bimbo, halvt unangripelig selvsikker, mens aller tydeligst en person ikke helt hjemme i egen kropp og sinn. Ashlyn er diagnostisert med både ADHD og bipolaritet og lar dette komme frem i lyrikken på de nyeste låtene. Sangene fra debuten Unreality fra 2018 omhandler tapet av den kreative samarbeidspartneren i Oakland, California-duoen Them are Us Too Caah Askew som døde i en brann 2.desember 2016 på konsertscenen Ghost Ship i Fruitvale, Oakland, som var et omgjort lager.
Som artistnavnet mer enn antyder får vi et skjevt, annerledes perspektiv på virkeligheten fra den lesbiske artisten (bor med Leigh Violet fra Psychic Killers og Visage Irregular) eller seriøse spørsmål.

Mellom det monumentale og det skjøre
Musikken er gjerne svevende og luftig med elementer av shoegaze og støy syntisert og satt i en popsammenheng med mystisk, drømmende atmosfære. Noen ganger med skimmer av noe uhyggelig. På plate har musikken mange lag og nyanser selv om den stortsett er frembragt på synther med lass av vreng og reverb og med vokalmanipulasjon.
Til Goldie kommer hun med musikken på bånd, kun utstyrt med en mikrofon Det viser seg tilstrekkelig selvom vi gjerne hadde sett henne med et live band. Resultatet er nemlig forløsende og oppløftende hymner og en slags eksorsisme av private identitetskamper og sorg. Besluttsomt og kraftfullt er det, men også sårbart og vart under den monumentale overflaten.
Bevegelsene er anspente, intense og krevende for artisten. Det ligger så mye personlig smerte og lidelse i tematikken. Hun må flere ganger sette seg ned underveis for å drikke vann mellom låtene.

Lidelse, lengsel og lysglimt
Kjenner dere til «lidelse»?, spør den høyreiste amerikanske kvinnen og gir oss en pasjonert «Abyss».
«In the riptide
I am caught between the memories of suffering
And the pain that finds me now
On the Inside, I am flayed beneath the promise of tranquility
But the current drags me down».
Dette er alt annet enn lystige saker selv om man også finner spor av solskinn og noe oppløftende.
«Used to Love» fra andre-albumet Ever Crashing fra 2022 er et annet høydepunkt i siste del av settet vi fikk. Med sin flotte Peter Hook New Orderske basslinje og flytende gitar og vokale innlevelse smitter den.
Budskapet hvor det ulykkelig forsmådde lyriske-jeg nærmest desperat ber sin partner om en ny sjanse resonnerer sterkt.
«Stay for a moment
I’m asking, I’m begging
I wish you would stay for a while
[…]
No I’m not perfect but I’ll try
To be better, be better».

En hypnotisk reise bort fra hverdagens tristesse
MS BOAN var mer forførerisk og dansbar med sin hektende cold wave og synthpop hvor henbes meksikanske røtter kunbe spores. – Liker dere slanger, undret hun og rørte seg med myke sensuelle bevegelser.
Sammen alluderte de nettopp til muligheten av noe forlokkende utenfor hverdagens tristess. Det trengte vi.
Vær den første til å kommentere