Strålende slippfest med Ævestaden på Parkteateret

Fredag 28. november sto i folkemusikkens tegn på Parkteateret. Ikke bare fikk vi en strålende konsert – og slippfest for den nye plata – med trioen i Ævestaden, vi fikk også folkemusikk til oppvarming i henholdsvis Astrid Garmo (Pumpegris, Future Nostalgia) på fele og hardingfele og Ingeborg Onstad på langeleik og sang.

Etter fine oppvarmingssett med Garmo og Onstad, hvor Onstad blant annet spilte sin norske versjon av Joni Mitchell-klassikeren «River,» kom Levina Storåkern, Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien på scenen. «Vi skal spille hele det nye albumet vårt,» er beskjeden vi får. Og de holder selvsagt det de lover.

På den første låten har Kenneth Lien orden på munnharpene sine (det skulle vise seg at han ikke alltid har det), når Ævestaden starter med åpningslåten «Bakkestoren» fra det helt ferske og flotte albumet Ni blomster i en åker.

Noe av det som gjør Ævestaden til et så spennende band er miksen mellom instrumenter som munnharpe, fele, kraviklyrer, harpe og elektroniske klanger. Det gir et lydbilde man ikke er vant med fra popens/rockens verden, og det er herlig forfriskende. I tillegg er vokalharmoniene helt fantastiske og til å få gåsehud av.

Intervju med Ævestaden

Unik trio

Trioen gir oss en fin miks av tradisjonell folkemusikk, salmer og egenkomponerte sanger som gjør at man føler at dette bandet er noe ganske unikt i norsk musikkverden. Og det fins både en glede og en dyp melankoli/tristhet i låtene. I sistnevnte kategori spesielt representert ved låtene «Slipp nå,» og «Barndomsvintrar.»

Vi får mange morsomme anekdoter underveis. Det være seg om bygging av kraviklyrer, om å reise langt og lenger enn langt og om beinfløyter, som var ett av de første instrumentene det er funnet rester av. Og om stemming: «Vi bruker lang tid på å stemme i Ævestaden, men om hundre år er allting stemt,» hevder Kenneth Lien med et stort glimt i øyet.

Og samtalene mellom de tre flyter godt, men gir aldri inntrykk av at de er planlagte på noe vis. Det er herlig sjarmerende og litt vimsete. Akkurat like vimsete som Kenneth Lien som starter en av låtene på munnharpe i feil toneart. «Vent litt mens jeg går og henter den rette munnharpa,» sier han. Publikum ler, han blir borte en liten stund, og kommer tilbake med munnharpa som gjør at han kan spille i G-dur.

Men utover det er Ævestaden et gjennomført profesjonelt og samspilt band, og etter ekstranummeret står man igjen med en veldig god følelse. Publikum er fornøyde, men skulle antagelig ønske konserten varte lenger. Er ikke det det beste komplimentet en konsert og et band kan få?

Bildegalleri: Ådne Evjen