Superlynx @ Inferno 2019

Superlynx ga ut andreskiva «New Moon» tidligere i år. Fredag spilte de på John Dee under årets Infernofestival.

Superlynx sin sound er preget av trege riff og messende vokal. Bandet er en trio, og består av bassist/vokalist Pia Isaksen, trommis Ole Teigen og gitarist Daniel Bakken. Under konserten blir det åpenbart at hvert eneste medlem er uhyre viktig for å oppnå sounden, men ikke misforstå! Superlynx er så mye mer enn det du får om du summerer opp medlemmene.

Gitarist Daniel Bakken svever over rytmeseksjonen med lette melodier og fraser, og ett og annet country-aktig lick er også å skimte litt uti settet. Smakfullt altså, ikke corny. Vokalist Pia Isaksen holder seg for det meste til en-tones vokallinjer, men disse passer komplett med musikken, hvilket som oftest maler bilder av fjerne ørkenplaneter fremfor industriområder i Birmingham. Trommeslager Ole Teigen holder en stødig backbeat, men er også i stand til å rase over tammene og cymbalene når låta ber om det. Trioen heiser hverandre opp, og benytter alle triks og virkemidler for å gjøre hvert enkelt medlem like viktig til helheten. Det er ingen som egotripper noe særlig, og det er litt digg.

Variert og dynamisk

Bandet spiller låter fra begge skivene, og konserten begynner tregt og transe-aktig. Man blir lokket inn, før bandet etterhvert flater ut fuzzpedalen og setter opp tempoet et par hakk. Settet er i sin helhet dynamisk, der de går fra sakte begravelsesvalser til kjappe beats og vreng på ti, og så tilbake til de mer introspektive, «speisa» partiene. Lydbildet høres svært ut, inviterende. Du får lyst til å omsvøpes av tonene, på en måte. Kanskje spesielt på de sintere partiene.

Trioen behersker både kjappe og seige partier med den største selvfølgelighet. Det er noen små glipper her og der, og litt tekniske problemer med slagverket i starten av konserten, men bandet lar ikke dette påvirke showet og fortsetter upåvirket på profesjonelt vis. De virker trygge på hverandre, det er ingen som stresser. Man får rett og slett inntrykk av at dette er tre personer som liker å spille sammen, og gjør det ofte. Bare for musikkens skyld. Og i min mening er det ofte da den beste musikken lages, den som betyr noe.

Solens kjerne

På siste låt, Center of the Sun, går Ole Teigen ned fra trommesettet for å komme med en esoterisk skjennepreken til publikummet. Albumversjonen har en mer monoton tale, kanskje noe mer i tråd med Nick Cave. Det vi får på John Dee, derimot, er roping, galdring og skriking, i takt med ålingen og de bølge-aktige bevegelsene til Teigen. Det er et spennende syn og en fin variant av studioversjonen. Like fort som han dukket opp, er han tilbake bak settet for å slå ut de siste taktene. På sett og vis er det denne låta hele konserten har bygget opp til, og konsertens klimaks er nå sannelig nådd. Bandet takker for seg, og publikum blir stående igjen i litt bedre humør enn da konserten startet.

Superlynx leverer en solid konsert med en dynamisk og variert settliste, og har garantert fått et par nye konvertitter til sitt parti etter at de siste tonene har ljomet ut.

Superlynx @ Inferno 2019 – 8/10