Vurdering
Epica på Trondheim Rocks 2026 4/6
Vurdering
Epica på Trondheim Rocks 2026 4/6Epica kombinerer rå metal med den sofistikerte symfoniske sjangeren. Denne opera-lignende symfoniske stilen tok frontperson og vokalist Simone Simons seg av, mens gutta besørget metal-kompet. Det ble noe særegent ved det.
Les også: Avatar på Trondheim Rocks 2026
Dette er ikke en ren sangteknikk som brukes i opera, men den kan til tider ligne. Jeg vet ikke, men denne kvinnelige vokalisten har nok noe bakgrunn innen opera. Hvem skal jeg sammenligne med i Norge? Kanskje Eli Kristin Hanssveen og Benedicte Adrian er to ganske brukbare eksempler. Begge har deltatt i Stjernekamp.
I forhåndsomtalen står det at Epica er blant de mest respekterte innen denne sjangeren internasjonalt. Simone Simons har et spesielt tak på denne typen sang.
Stilig antrekk
Damen inntok scenen i en lang svart tøykjole. Under der hadde hun et skinnskjørt og noen lange, sorte lærstøvletter som gikk et stykke opp over lårene. Antrekket var det i alle fall ikke noe å si på. Hun fremsto som en elegant skjønnhet der oppe på scena.
«The best country in the world»
Også denne gruppa kjørte på med hoderisting og kraftig synkronisert swung på hårmankene. Til og med opera-damen hev seg mer her. Det ble fort stemning blant publikum som besvarte med taktfast klapping.
Etter hvert bedyret damen også at Norge var «the best country in the world.» Vi skal ikke utelukke at hun mente det. Vi har en god del mer natur enn hva de har nede på kontinentet osv. Skravla gikk dessverre vel mye ute blant publikummerne mens hun sa dette.
Pompøst lydbilde
Gruppas besetning var ellers to gitarer, keyboard, bass og trommer. Disse får til et storslått arrangement. Særlig på platene er det lett å høre. Her er det ikke bare snakk om å male med bred pensel. Her tar de nærmest i bruk en hel mopp på veggen.
Godt samkjørte
De to gitaristene er temmelig godt samkjørte. De kjører komp og riff sammen. Ellers briljerer de litt med soloer, både alene og sammen. Kompet blir til dels massivt. Keyboardet og rytmeseksjonen bidrar i fult monn.
I tillegg har den ene gitaristen, Mark Jansen, en black metal-stemme som er nærmest en bass som brummer. Det er en rå, mørk klang hvor en må bruke støttemuskulaturen og falske stemmebånd for å få frem denne stemmen. En sterkere kontrast til Simone Simons sin lyse, klare vokal er det ikke mulig å få. Dette gir naturligvis konserten en dimensjon.
Litt mer alene på scenen
Det var likevel noe som jeg hører på platene som ikke var så lett å oppdage i live-versjonen av gruppen. Simone korer seg selv på platene, og til dels lager hun også et eget kor i visse partier av enkelte låter. Jeg følte at hun var litt mer alene på scenen. Dette var med unntak av i alle fall én gang. Der var det et forhåndsinnspilt kor som skapte et enormt lydbilde.
Skikkelige rockedriv
Vi fikk også skikkelige rockedriv hvor publikum responderte med «fistpumping,» hopping etc. På én låt ville Simone ha med publikum på allsang. Det fikk hun også. De var med og sang. Det var et par stykker der som kjente denne gruppen litt bedre enn meg😊 De tok også i bruk kameraer på scenen, og for første gang denne kvelden så kunne vi se ansiktene på musikerne på storskjermen bak på scena.
Helheten i konseptet
Det er ingen tvil om at dette er musikere av høy rang rent teknisk. Dette gjelder både det instrumentale og det vokale. Det er definitivt ikke det det skorter på. De ha da også holdt på i 23 år, og jeg regner med at de er i 40-50-årsdalderen. Dessverre fikk jeg etter hvert den samme følelsen som jeg hadde i de andre konsertene denne kvelden. Det blir noe monotont over det hele. Det gjelder både låtene og måten å synge på.
Ei jente på bussholdeplassen sa at hun ikke hadde fått helt «vibber» av denne gruppa. Det var kanskje der det lå litt hos meg også. Musikkstilen og vokalen legger rammer for hvordan de kan utfolde seg innen denne sjangeren. De er kanskje litt låst i det symfoniske. Likevel var dette et interessant bekjentskap for meg. Jeg har aldri hørt ei gruppe i denne stilen før.
Epica består av Simone Simons på vokal, Mark Jansen på gitar og vokal, Ad Sluijter på gitar, Coen Janssen på keyboard, Rob van der Loo på bassgitar og Ariën van Weesenbeek på slagverk.
Alle foto: Tor Atle Kleven (www.kleven.net).
Vær den første til å kommentere