Taktil Jenny Hval

Gjennom performance og konsert får man dyptgående sanselig innsikt i Jenny Hvals utforskende musikalske uttrykk på Parkteatret i Oslo torsdag 5. juni. Muligens er det mer interessant og kløktig enn direkte henrivende, men samtidig blir vi også fanget av musikken innimellom refleksjonene og full av tanker.

Det var en artist plaget av halsbetennelse som møtte oss. Stadig drikkene på te mellom låtene kjempet Jenny Hval seg gjennom drygt fem kvarter med avantgarde pop som også ble aktualisert og realisert med hjelp fra danser og koreograf Orfee Schuijt. Charlie Selvig er ansvarlig for spesialsydde antrekk som er med og skaper atmosfæren.

Scenedekorasjonen er spesiell og særegen. De tre musikerne i front i en slags halvrektangulær formasjon med trekk over tangentinstrument. Bak dem på en trappeforhøyning nevnte Orfee.

Hval selv i venstre kant med vokal og i hovedsak tangenter, men også gitar. På høyresiden den musikalske samarbeidspartneren og kjæresten Håvard Volden på gitar og analoge synther, i midten Jenny Berger Myhre på vokal og keyboard.

Stor musikalsk spennvidde og mange lag

Det er stor musikalsk spennvidde og mange lag i musikken til kvinnen som vokste opp i Tvedestrand. Det spenner fra hjemsøkte pastorale hymner, seren popmelodi til luftig, skurrende elektronika, statisk synth og det mer rytmisk bejaende. Alltid noe på siden av det konvensjonelle.

Den smått jazza «To Be A Rose» er betagende i sin rastløse karakter og viser også et musikalsk slektskap til Kate Bush i sin musikalske rikdom.

Kvinnen, som blir 45 år 11. juli, er full av skaperkraft og har mye på hjertet. Når tar det form som sanselige bekjennelser og dramatisert performance med mangesidig musikk som også har flere lag og nivåer.

Annerledes og flersanselig opplevelse

Benyttelse av dufter og det teatralsk er effektfull og gjør dette til en både annerledes og flersanselig opplevelse. Når vi alle kan dufte essensen av rosene hun synger om og de på forreste rad også kan ta og føle på planten oppstår en ekstra sanseopplevelse, svært taktil. Den er også temporær og forbigående som røyken og luktene går over til å bli minner. Performance er som musikk her og nå i dette rommet og oppleves annerledes hver gang.

Sangeren snakker direkte til oss i en ustrukturert selvbevisst flom av ord. Flere ganger påpeker eller antyder hun at hun snakker for mye etter å ha måtte stenge pipa mest mulig for å spare stemmen en ukes tid, etter en grufull konsertopplevelse i Berlin og en intens vedvarende halsinfeksjon.

Ellers er hun også både vittig og intellektuelt stimulerende i mellomsnakket.

Om stemmekraften hennes ikke er på sitt optimale snakker den likevel til oss med skjønnhet og forførende klang som trenger inn i nervesystemet. Musikalsk knytter de andre til både samtidsuttrykkene og tradisjonen.

Setter i gang tankene

Danseren og koreografen knytter an til tematikk der hun sprer røyk og lukteopplevelser, dingler henslengt med beina øverst på stigen, spiller fløyte eller opptrer som omfavnende spøkelse for de tre musikerne. Det knytter an til Hvals fascinasjon med skrekk, det underbevisstheten og gjenlevninger.

Det føles liminalt, som i en mellomfase, mellom performance, konsert, spoken word og sang. Slik spøkelser assosieres til stadiet mellom liv og død. Minnet om det som var og det som er her og nå og kan sanses.

Meditasjoner om grensen mellom selvet og omgivelsene, transformasjon og utslettelse. Hva hun/de mener og hvordan vi oppfatter det hele. Overgangene mellom låtene er iblant nesten unnseelige, ihvertfall korte der låtene nesten flyter over i hverandre.

I etterkant er jeg både litt forvirret og usikker på hva det var vi fikk være med på, men også besnærende. Ikke nødvendigvis en dårlig ting det. God kunst skal sette i virksomhet tankeprosesser.

Der lykkes kvartetten på scenen godt. Man får lyst til å fordype seg og gå lengre inn i materien for eksempel gjennom boken «Scenemennesket» som foreløpig har vært utenfor anmelders pekuniære rekkevidde.

Thea Grant som varmet opp var også spennende og annerledes og utfordret liveopptreden på sin egen måte. Sjekker gjerne musikken hennes nærmere også på plate om anledning byr seg.

Dyptpløyende opplevelse

Underveis kaster også alle de tre kvinnene seg ut i en gruppe trolldans mens Volden spiller tunge, heftige industrielle teknolyder. Det er et musikalsk høydepunkt. «The Artist Is Absent» er virkelig sterk og appellerer til bevegelse.

Anmelder hadde gjerne sett mer slik omfavnelse av det catchy og poppa fra Hvals side. Det føles fint å se og høre henne slippe seg riktig løs. Ikke til forkleinelse for de mer finstemte kunstpop tingene. Bare deilig å føle litt dansefot.

«Ashes to Ashes» er første ekstranummer med suggererende, samplede trommerytmer før det hele ender i en gammel spoken word refs av strømmetjenesten Spotify. I introduksjonen til låten sier hun at hun håper at det ikke er noen representanter for teknogiganten i salen. Likevel finner vi Hvals plater hos strømmetjenesten. Også et paradoks man kan fundere over i en tid hvor artister er både avhengig og forferdet av teknogigantenes makt. Minnet om parfymen til Serge Lutens som ga albumet «Iris Silver Mist» dets navn sitter som en dyptpløyende opplevelse. Så også Hvals performance.

Alle foto: Jan-Olav Glette.