The Beths: Sprudlende indierock

Med energiske gitarriff, finstemt harmonivokal, smittende melodier og boblende energi vinner Auckland, New Zealand-kvartetten The Beths oss i det stappfulle lokalet over fra første stund under deres opptreden på Parkteatret i Oslo onsdag 8. oktober.

Melodirik, følsom indierock, sprut og vinnende hooks gir oss alle en mer enn trivelig onsdagskveld. Begeistring er smittsomt, sies det, og dette var det tross alt nok av hos begge kvartettene som besøkte Grünerløkka denne kvelden.

Da har allerede deres landsmenn/-kvinner Dateline fra Poneke lagt grunnen med en solid dose sjarm, sårbarhet og fine indiepop-harmonier.

Med kveldens hovedakt er det klart for et livlig pop-/rock-sound og mer kompleks lyrisk tematikk.

The Beths bringer i likhet med samtidige som Soccer Mommy, Remember Sports, Bully og Beach Bunny tilbake minner om 1990-tallet med sin deilige blanding av indie rock, power pop, jangle pop og punk pop.

Bittersøtt og eksplosivt

Her er det så vel mekankoli som forløsende energi. Velstrukturerte og mer impulsive lydbilder der knasende, ruvende riffing har en like naturlig plass som det reflekterende og bekjennende. Bittersøtt og eksplosivt, men med klare, klangfulle lydbilder.

De fanger spenningen mellom det angstfulle og det henrykte og vi lar oss gripe i tilstrekkelig grad. Men det er likevel kanskje presisjonen og det spilletekniske som imponerer mest og løfter. Stemningen i lokalet er god, men på ingen måte ekstatisk. Publikum vi snakker med i etterkant er mest måtelig fornøyde heller enn virkelig grepet av det de hørte. Men det går greit unna i merchandise-boden. Dateline har solgt ut alt de hadde med allerede før de kom til Oslo.

Høyt i forgrunnen av lydbildet til The Beths er vokal og vokalharmoniene. Elizabeth Stokes i sentrum på vokal og gitar. Selv om hun deler oppmerksomheten og mellomsnakket søsterlig med sine mannlige bandkamerater som alle får bidra med underlige anekdoter og meninger utover vokal og instrumentspill.

Stramt og lekent

Det vil si. Det er et par tilfeller underveis det kun handler om henne selv og hennes akustiske gitar. Deriblant en intim, sjelfull «Mother Pray For Me».

Stokes formidler utfordringene ved å være menneske og stadig måtte helbrede seg selv fra sår og svikt. Når det desillusjonerte viker for en menneskelig evne til å løfte seg selv, følelsesmessige høyder og erfaring av tilstedeværelse og begeistring. Men altså mest der midt i mellom hvor vi bare er og eksisterer, verken lykkelige eller triste.

Vi kunne gjerne ønske oss gitaren til Jonathan Pearce og den flotte bassen til Benjamin Sinclair høyere i miksen sammen med trommene til Tristan Deck, men det låter både strålende og stramt og passe lekent tross at batteristen hevder at han ikke har samme spillerom som trommisen til Vanessa Carlton. Sistnevnte spiller både gøyalt og dyktig, mener kiwien som overtok bak trommene etter Ivan Luketina-Johnson.

Lysende blokkfløyter

Men noe frihet og takhøyde er det like fullt hos et band som kan tillate seg å hente frem lysende blokkfløyter allerede på en av kveldens første låter. Sånt som ellers fort hadde blitt avvist som unødvendig gjøgleri, men også kan bryte ned selvhøytidelighet.

Trommingen til Deck er i hvert fall både variert og på plass og imponerende.

Når «Take» fra årets album Straight Line Was A Lie avslutter aftenen som eneste ekstranummer, med medrivende refreng og oppbygning mot klimaks, er stemningen god.

«I’m Not Getting Excited» var både kraftfull og drivende og enkelte publikummere kunne observeres syngende med til sistelåten i grunnsettet, deres mest kjente sang, «Expert In A Dying Field».

Neste gang blir de garantert å finne på en større scene. Nå viste de monnelig hvilket fint band de er i ferd med å utvikle seg til og hvor mye godbiter som allerede finnes i backatalogen. Fint å endelig få oppleve live for oss som ikke hadde anledning når de var her i 2019. Vi ser dem forhåpentligvis raskt tilbake i Norge.

Fotogalleri: Ådne Evjen