The Dogs – The Grief Manual

Hundens år åpnes med et svært sterkt rockealbum.

Foto: Pressebilde

Tradisjonen tro gir The Dogs ut et nytt album på årets første dag. Bandet, bestående av Kristopher Schau (vokal), Mads Martinsen (gitar), Roar Nilsen (bass), Henrik Gustavsen (trommer), Kenneth Simonsen (perkusjon), og nyrekrutterte Stefan Höglin (keyboard) har etter hvert etablert seg som et særs evnerikt ensemble, og med «The Grief Manual» i arsenalet blir 2018 etter alt å dømme et meget godt år for bandet.

Her er sorg og vrede

På «The Grief Manual» utviser The Dogs – kanskje mer enn noensinne – en imponerende teft for melodi og detaljrikdom.

På «The Grief Manual» utviser The Dogs – kanskje mer enn noensinne – en imponerende teft for melodi og detaljrikdom. Både lyrikk, låtstruktur, og lydbilde er gjennomsyret av ettertanke. Fra det instrumentelle perspektivet er det her snakk om bl.a. de små, uventede detaljene og effektene, som de sørlige trommene i Told With Bad Intent, kirkeklokkene i Primitive Etchings, og strykerseksjonen i Her Last Wish.

Det man eventuelt savner av revolusjonerende akkordprogresjoner, blir man kompensert for via overganger og riffsammensetninger som ofte er overraskende og nesten alltid fengende. Dette fungerer strålende i f.eks. åpningssporet We Were Made Out of Loss, en låt som åpner med deathpunk-vibber, følger opp med et catchy og teatralsk refreng som et stykke uti låten følges opp av en kraftfull Let There Be Rock-hyllest. Man finner samme elementer på Hindsight, som er et av albumets absolutte høydepunkt. Narrativet presenteres med plaget patos og catchiness, før en bridge med sterke Dead Kennedys-referanser plutselig rokker ved låtens ånd.

Autensitet og sjel

Med «The Grief Manual» i arsenalet blir 2018 etter alt å dømme et meget godt år for bandet.

En får rikelig med tempo og trøkk på «The Grief Manual», men som ved bandets tidligere album gis det også plass til roligere deler. Dette er et bra trekk fra The Dogs’ side, ettersom Schau er en vokalist med et særs bredt register å spille på. Det er tidvis vanskelig å skjønne at vrælingen i den Ramones-aktige The Children He Loves The Least og den glefsende We Won’t Come Back kommer fra samme stemmebånd som de sårbare Primitive Etchings og Her Last Song. Fremføringen er konsekvent bra over hele skiva, og gir – sammen med tekstene – plata en umiskjennelig autensitet og sjel.

Selv om albumet ikke representerer noe markant brudd fra hundepatruljens tidligere utgivelser, leveres de velkjente varene med kløktighet og karisma. Onde tunger vil kunne finne på å bebreide bandet for å ikke ta sjangeren(e) i radikalt nye retninger, men fra undertegnedes ståsted har disse (høyst hypotetiske) renkesmedene helt feil fokus. The Dogs er et rockeband med en umiskjennelig og definert sound, som tilsynelatende blir bedre og bedre jo mer de dyrker og utforsker den. «The Grief Manual» er et strålende album med mange fremtidige klassikere.

The Grief Manual: 9/10

Sjekk spesielt ut: Hindsight, Told With Bad Intent, Her Last Wish

The Dogs på Facebook


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*