The Dream Syndicate med mørk paisley underground-nostalgi

Høyspent og elektrisk fortettede historier om vold, paranoia og underliggende ondskap gjallet mellom veggene på John Dee i Oslo onsdag 11. februar når dagens utgave av The Dream Syndicate bød på albumet Medicine Show i sin helhet og en hel del attåt. Tross en sjuk Steve Wynn med vond hals og hes stemme og at det haltet litt på noen låter, varmet bandet anmelders sjel og flertallet av de tilstedeværende nostalgikerne med paisley underground-minner.

Godt voksent publikum

Det føltes som å ha sneket seg inn på et sted med 60-års aldersgrense i det vi beveget oss inn i konsertlokalet. Det er mange forhenværende og nåværende musikkjournalister og forfattere blant det velvoksne publikumet. Dette bandet, opprinnelig startet i Davis, California hadde sin storhetstid på tidlig 1980-tall og ga ut andre albumet Medicine Show som var i fokus allerede i 1984.

Publikum var meget voksent og lesket seg med øl i strie monner, og hentet frem øyeblikk fra egen dannelsesreise med The Dream Syndicate som lydspor. The Dream Syndicate får en varm og hjertelig velkomst. Dette er et band som har betydd mye for mange her til lands.

Aller først varmer de opp for seg selv med utvalgte låter fra gruppens nyere album, utgitt i perioden etter comebacket i 2012. Sanger som viser tydelig at de har utviklet seg som musikere, men de beste låtene og våre personlige favoritter er i back-katalogen og kommer etter pausen. Men de lyktes like fullt med å gjøre oss mer nysgjerrige på de ferskeste skivene. Ikke minst er avslutningen «Glide» fyndig med sine catchy hook og frontmann Steve Wynns kulhet er smittende.

Banebrytende kultklassiker

Så var det klart for den banebrytende kultklassikeren som var annonsert som kveldens høydepunkt. Låtene blir fremført i lett omstokket rekkefølge slik det kunne ha vært på påfølgende turne etter at skiva ble sluppet, ifølge Wynn selv. Men «Still Holding On To You» kommer først som på skiva før Precodas «Bullet With My Name On It» smeller ordentlig i gang på saktebrennende vis. Med sin mørke, gjennomborende noir-stemning og heftige gitarer er det vanskelig å stå i mot energien og kraften. Samtidig besnærer den smått paranoide teksten.

I had a dream
I was all alone
I had a mouth
but I couldn’t speak
Then something
tried to turn my head
It was someone just like you
had me by the throat again
Your bullet’s got my name on
ah ah
Your bullet’s got my name on it
gotta run away

Den snart 66-årige amerikaneren Steve Wynns litterære forestillingsevne er også viktig for vår innlevelse. De hardt rockende, men også improviserte gitarriffene med røtter i Television, The Velvet Underground og Neil Young er inntagende. Mer manisk, intense og strukturerte enn den rå brennende gløden fra låtene på den første platen. Bandet er og kan være oppriktig stolte over disse sangene som nå er nyutgitt både på Lp og 4 cd-er med masse ekstra spor.

Innsatsviljen og spillegleden er det ingenting å si på. Smilene sitter svært løst hos de fleste både på scene og i sal og selv Wynn selv får frem noen lune glimt fra den iherdig, slitne kroppen skrikende etter medisiner.

Låtene i dette hovedsettet kommer i en dynamisk velfungerende rekkefølge der de lange, dvelende låtene får avslutte. Tittelsporet og «Merritville» er vi glade i og det gjør det gøy å høre disse selv om Steve Wynn låter mer og mer som ei kråke jo lengre utover kvelden vi kommer. Førstnevnte låt kommer i litt roligere tempo enn vi kan huske fra platen.

Chris Cacavas på keyboard

Naturligvis hadde det vært ennå hyggeligere om Wynn hadde løst flokene med sin gamle bandkollega Karl Precoda – som var sentral medkomponist og kraftfull gitarist på skiven under lupen – og lokket ham og platens bassist David Provost med på en slik album-turne. Det er likevel ingen grunn til å klage. Erstatterne Mark Walton som kom med allerede på påfølgende turné og gitarist Jason Victor er mer enn dyktige nok til å fylle sine roller ganske så forbilledlig. Walton, også medlem i Continental Drifters – også med en karismatisk aura og kul hatt. Victor fra Steve Wynn Three er på ingen måte breial slik Precoda skal ha vært back in the days, derimot en håndverker av rang.

Steve Wynn hadde tatt på seg samme jakke som han hadde på Ratz i Oslo i 1984 og engasjerte seg i gitardueller etter beste evne. Han slet mer og mer med stemmen utover i settet. En heshet den unge gitaristen sammenlignet med deres helt Bob Dylan, mens sjefen selv heller ville ha det til at han låt som Captain Beefheart.

I tillegg har de fått med seg ingen ringere enn Chris Cacavas fra samtidige Green on Red på keyboard. En Paisley Underground-ringrev i seg selv og en passende mann for tangentene. Bak trommene sitter Dennis Duck, egentlig Dennis Mehaffey, og slår så hardt og rocka som krevd. Enkelt men samtidig solid og slagkraftig låter det.

John Coltrane Stereo Blues

«Armed with an Empty Gun» sitter som et skudd og er virkelig noe av et klimaks. Lange dvelende » John Coltrane Stereo Blues» kommer dessverre i en noe avkortet utgave, men er like fullt gøy å høre i sine nesten ti minutter jam. Wynn og Victor i heftig samspill, hardtslående akkorder i brytning med utbrudd av støyende, sprettende noter. Elementer av «A Love Supreme» flettet inn.

Ekstranumrene skaper også god stemning i lokalet. Først får vi «Tell Me When Its Over» fra det feirede debutalbumet «The Days of Wine and Roses» med piano-interlude og det hele i innledningen. Så runder de av med «Boston» fra Out Of The Grey.

The Dream Syndicate er på en aldri så liten Norges-turne. I kveld er det Kulturhuset i Bergen, Folken i Stavanger på fredag og Dokkhuset i Trondheim besøker de på lørdag. Vi håper at Steve Wynn har fått jobbet ut bakteriene fra kroppen til disse, men kan uansett anbefale dere som liker rock å ta en tur.

Bildegalleri: Per-Otto Oppi Christiansen