The Impossible Green har solgt ut Byscenen i Trondheim

Denne trondheimsbaserte rock/americana-gruppen har klart det kunststykket å selge ut Byscenen ei uke før konserten finner sted. Dette innebærer 750 tilhørere. For et band som enda er litt i støpeskjeen, er dette veldig stort. For noen få dager siden kom også gruppen med sitt andre album, Quicksilver Daydream.

Konserten på onsdag 30. april blir i så måte både en release-konsert for dette albumet og starten på en lengre turné. De er veldig glade for det store publikummet de nå har fått, og det vil også bli anledning til å høre dem senere både i Trondheim og andre steder. De kommer også til å være på store festivaler som Øyafestivalen, Vinjerock, Rondaståk, Steinkjerfestivalen og Blues in Hell. Faktisk har er de blitt booket til 50 spillejobber nå, fra april og ut november. Denne omtalen er basert på både en slags anmeldelse av plata og et intervju med The Impossible Green.

Ei plate til gode kritikker

Jeg har nå lyttet til dette albumet noen ganger og også lest noen andre omtaler av plata. Jeg oppfattet først denne musikken til å være gitarbasert rock. Selv er ikke bandmedlemmene så veldig begeistret for denne rocke-betegnelsen min. Det skyldes at de mener rockebegrepet rommer for mye i folks sinn. Det er både hardrock, gammelrock, tradisjonell rock, country-rock osv. De betegner musikken sin nå som «elektrisk americana». Americana-begrepet står sentralt i deres egen oppfatning av musikken. Det betyr for dem at det er rock med islett av amerikansk musikk som country, blues og folk. Grunnpilaren hos gruppen her er vel sørstatsrock fra USA.

De første låtene på plata er rimelig rocka. Den tredje sangen, «I want your money» har muligens et lite snev av blues i seg. Etter denne kommer tittellåten, «Quicksilver Dreams», og denne er etter min mening den beste på plata. Den er for meg den mest iørefallende. På de første låtene møter vi både gitarrocken, de avanserte koringene, blåserne, pianoet, steel-gitaren og det luftige lydbildet. Alexander Pettersen har produsert plata og bidrar ellers på akustiske kassegitarer og banjo. Han har bakgrunn innen musikken til blant andre Ida Jenshus og Stein Torleif Bjella.

Kjerlighet og å drømme seg bort fra livets kjedelige realiteter

Med hensyn til låtpreferanser så er det andre skribenter som fremhever den rolige og sarte «Julietta.» Det er definitivt en fin sang, og jeg synes også det er et godt arrangement på låten med bruk av blåsere. Denne skiller seg litt ut på plata. Den har litt påvirkning fra country og folk. Det vil nå være litt personlige preferanser hva vi synes er best.

Utover i plata får vi litt mer americana/rock. Disse sangene er for så vidt litt forskjellige. Personlig liker jeg «Back on the Tiles» godt med fine koringer. «25 Hours» er også utgitt på single i forkant av albumet.

Avslutningssangen heter «Tailwind», den er én av to låter som skiller seg ut på plata. Denne er også rolig og følsom, og er influert av folk og countrymusikk. Her har vi et fint akustisk akkompagnement, og Alexander Pettersen bidrar på banjo.

Med hensyn til tekstene sier gruppemedlemmene selv at de skriver om flere temaer. Det handler naturligvis om kjærlighet, det å gripe sjansen når det byr seg på dette området og om det å drømme seg bort fra livets kjedelige realiteter. Tittelsportet «Quicksilver Dreams» omhandler det siste.

The Impossible Green sine styrke

Disse gutta er definitivt i stand til å skrive gode låter. De står alle fire oppført som komponister på sangene. De fremholder også selv at dette er et gruppearbeid. Det kan være at utgangspunktet er litt løse tråder fra et medlem, men det hender også at låten er ganske langtkommen når de tar fatt på avslutningen. Poenget er at alle deltar i prosessen. Vokalist Mathias Angelhus skriver de engelske tekstene. Det er den engelskspråklige musikken disse gutta har vokst opp med. I tillegg har de et publikum i utlandet.

Gruppesamspillet er meget bra for denne sjangeren. De to el-gitaristene kompletterer hverandre, og dette har de jobbet bevisst med. Vokalist Angelhus er også rytmegitaristen, og Johannes Konstad Brevik tar seg av riff, «fills» og soloer.

Det morsomme med disse musikerne, er at de er litt retro i både klesstil, musikk og spillemåte. De er inspirert av 1970-tallet. For gitararbeidet har det den betydningen at de har lyttet til gitarspillet i The Rolling Stones. Særlig gjelder det perioden fra 1970 og frem til 1974. Da var Mick Taylor med som gitarist sammen med Keith Richards, og det er det som har fascinert de to gitaristene i The Impossible Green. Dette var som balsam i ørene mine😊

Sterke stemmer og solid samspill

Hovedvokalisten, Mathias Angelhus, er virkelig dyktig. Stemmen passer til denne musikkstilen. Ellers må vi trekke frem koringene i gruppen. Dette gjelder både bandmedlemmene selv og når de suppleres av de to kvinnelige koristene Sara Fjeldvær og Johanna Reine-Nilsen. Disse to er selv profilerte jazzsangerinner, og ellers er de «respektive» til to av gutta. Sammen så låter disse helt enormt. På denne plata har de valgt å synge inn alle stemmene i stedet for bare å duplisere. Det gir mer musikalsk liv.

Disse to jentene blir med på konserten på Byscenen, men det er ikke alltid at de kan være med. Vi må vel også kunne si at de to jentene er litt retro i musikksmak og stil. Sara er inspirert av blant andre 70-tallsgruppen King Crimson, og Johanna er kanskje i noe samme tradisjon som singer songwriter Joni Mitchell.

I tillegg til dette gjør naturligvis rytmeseksjonen en god jobb. Uten denne ville det ikke hørtes så bra ut. De som er faste gruppemedlemmer i The Impossible Green, er Mathias Angelhus på vokal og gitar, Johannes Konstad Brevik på gitar og pedal steel, Markus Margido Drazkowski på bass og Adrian Ahtola på trommer.

Alle disse har i tillegg oppdrag som freelancere. Vokalist Mathias er for eksempel med i teaterstykket på Nye Hjorten, Peter Pan, og gitarist Johannes er med i Sara Fjeldvær sin gruppe. Ingen av guttene er fra Trondheim by. En kommer fra Melhus, og de tre andre er fra Nord-Møre. Men trondheimsbaserte er de til gangs.

Et stort publikum

Turnélista indikerer at de har et publikum landet over. Det har etter hvert vokst. I tillegg har The Impossible Green nå flere avspillinger i USA enn i Norge. Det gjaldt i alle fall denne siste måneden. De har også fått beskjed om at de har radiospillinger i Nederland. Det ene kan dra det andre med seg. Noe av grunnen til det store antallet tilhørere er kanskje at de appellerer til flere aldersgrupper. Det er en del tilårskomne 70-tallsrockere som kommer på konsertene deres også. Disse vil ha igjen følelsen fra den tida all musikken ble skapt på scenen.

Selv om jeg har skrevet en del om det retrospektive fra 1970-tallet og amerikansk sørstatsrock, så er gruppen likevel helt klart moderne i det musikalske uttrykket. Jeg mener i tillegg at vi ikke har så mange slike grupper i Norge.

For gutta i The Impossible Green er det faktisk blitt litt utfordrende å være rockestjerner. De får en masse tilbakemeldinger av type «kjempe», «råbra», «steinbra» osv. Men å svare på alt dette er ikke alltid så lett. Både jeg, fotografen og de fire guttene i gruppa sto på Torvet i Trondheim og både lo og køddet med dette. Forslag til svar av typen «e det so bra, ja. Det va no trivele å hør», sirkulerte i lufta.

Albumet Quicksilver Dream

Med hensyn til den siste plata er det mye positivt å si. Terningkastene ligger på en sterk firer og fem. Grunnen til at jeg havner på den første, er at kanskje sangene på albumet ikke står frem som noen klare og tydelige hits. Det er muligens ikke melodier som sitter helt fast i skallen på folk. Hovedvokalen kan også muligens bli litt monoton mange låter sett under ett.

I avisa Klassekampen mente anmelderen at gruppen ikke hadde en tilstrekkelig egenart innen sjangeren. Det kan nå så være, men det er likevel det virkelig positive som dominerer her. Gruppens avslutningslåt på albumet heter «Tailwind.» Det betyr medvind, og det kan vi vel ettertrykkelig si at denne gruppen har for tida.