The Konsortium – Rogaland

Metalbandets første album på syv år starter som en ustoppelig kraft, men klarer dessverre ikke opprettholde samme momentum gjennom hele plata. «Rogaland» ble gitt ut 1. juni gjennom Agonia Records.

Foto: Promobilde

The Konsortium er et Black/Thrash-band som er basert dels i Oslo og dels i Stavanger. Bandets besetning er en sunn miks av  både kjente og ukjente navn innen det myteomspunnende norske sortmetall-miljøet. På den noe mer ukjente siden av skalaen finner vi Fredrik Guldberg Fugelli (Vokal), B. Waldejer (Gitar), og T. Jacobsen (Gitar). På den mer celebre – og rytmegivende – siden har vi Dirge Rep (Enslaved, Gehenna, Nattefrost, Ocustus), som besitter trommestolen, mens Teloch (Mayhem, Nidingr) har inntatt rollen som bassist.

Vakkert kaos

Albumet har en overflod av komplekse og kaotiske riff og rytmer, som både spilles og skiftes i et tempo som får selv den mest stillesittende lytter til å svette.

Uavhengig av gjenkjennelsesfaktor har disse gutta en ting til felles – de er alle åpenbart særdeles habile musikanter. Albumet har en overflod av komplekse og kaotiske riff og rytmer, som både spilles og skiftes i et tempo som får selv den mest stillesittende lytter til å svette. Dette starter allerede fra første spilte sekund av Skogen. Låten er konstant skiftende og rastløs, og hopper galant mellom bekmørk sortmetall til kreative thrash-riff. Man serveres likesågodt gjerne en messende sjamanistisk koring midtveis uti, som sender tankene i retning Enslaveds verker før «Below The Lights».

Koringen er forøvrig et kledelig element som er en gjenganger på platen, og som synergerer med Fugellis egenartede vokalstil på en fin måte. Undertegnede synes – etter litt tilvenning – at vokalstilen som brukes er veldig fet, men jeg har samtidig forståelse for at enkelte vil kunne oppleve den som et netto negativt element. Den har en thrashy og Nocturno Culto-ish kvalitet som man gjerne forbinder med mer rølpete og primitive verk enn «Rogaland», men personlig opplever jeg denne dissonansen som et positivt element ved The Konsortium.

Galskapen fra Skogen videreføres til oppfølgerlåta Fjella, som briljerer med en imponerende flyt, groove, og små, men markante kunstpauser. Det introduseres til og med et lite akustisk parti et stykke uti låten som kan minne om spillklassikeren ‘Diablo‘, for de av våre lesere som er mottagelige for denslags referanser. Tredjespor og andresingel Stormen fortsetter på mange måter i samme bane som sine umiddelbare forgjengere, men oppleves litt mer formularisk og forutsigbar. Den klarer dermed ikke helt matche det vakre kaoset til de foregående låtene. Det gjør derimot Hausten. Med sine enkle, men effektive trommer, sitt aggresive gitararbeid, og sin utrettelige muteringsevne har denne låten alt en kan ønske seg.

Etter høydepunktene

Havet skiller seg markant fra de øvrige sporene, og er samtidig låten det er enklest å ha et ambivalent forhold til.

I det Hausten er fullendt, har man lagt platens høydepunkter bak seg. Førstesingel Arv er absolutt en kul låt, men i likhet med Stormen oppleves den som litt «straightforward» i oppbygning sammenlignet med låter som Skogen, Fjella, og Hausten. Dette er et interessant element med albumet; det hele fungerer best når kaoset får regjere og de individuelle riffene ikke får tid til å synke inn før de erstattes av nye.

Et annet symptomatisk element er at soloene – imponerende som de enn er – oppleves som litt forglemmelige. Unntaket finner sted fire minutter uti Havet, albumets lengste lengste låt og uoffisielle avslutningsnummer. Havet skiller seg markant fra de øvrige sporene, og er samtidig låten det er enklest å ha et ambivalent forhold til. Dette er den første (og eneste) låten som trekker litt i bremsesnoren. Isolert sett er det velkomment og naturlig med et temposkifte på dette punktet, men låten oppleves med sin spilletid på ti og et halvt minutt som unødvendig lang. Dette inntrykket styrkes litt av at første del oppleves – med unntak av nevnte solo – som litt pregløs. Mot det sjuende minuttet går den dog over i en akustisk modus som krysser «Kveldssanger» med litt latinovibber (!), som i tur etterfølges av en brutal og besnærende avslutning.

«Rogaland» har åpenbart svært mange styrker. Det frenetiske energinivået og det konstante bombardementet av nye og uvanlige riff er like kult som det er overveldende, og Skogen er garantert en av de beste nye låtene jeg har hørt hittil i år. Likevel skorter det litt på «wow»-øyeblikk mot platens ende, hvilket i og for seg ikke er et ukjent fenomen. Skulle man ønske seg noe for et fremtidig album fra The Konsortium, må det være at de tviholder og rendyrker på den hyperaktive formelen som preger platens første del.

The Konsortium – Rogaland: 8 / 10

Sjekk spesielt ut: Skogen, Fjella, Hausten

The Konsortium på Facebook

 


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*