Proppfull av energi og med en ideoverflod uten like ga Mike Brandon og resten av New York-kvintetten The Mystery Lights oss splitthopp og heftige psykedelisk garasjerock på Parkteatret søndag 15. juni. Drivende og utflippet, men med melodisk tilsnitt. Oppvarmerne Moshi Moshi & The Moist Boys spiller med lekenhet og godt humør, og blir stadig bedre.
Interessen for sixties garasjerock går i bølger, men er konstant blant et lite nisjemiljø verden over. Enkelte band driver og vaker over de interne treffpunktene og krysser over mot et noe bredere, mer generelt musikkinteresserte publikum. New Yorkerne The Mystery Lights, som ble startet i Salinas i California, er blant disse, tross at det aldri har tatt skikkelig fyr.
Amerikanerne har tidligere besøkt så vel Revolver (26. august 2016) som Øyafestivalen (12. august 2017) og trofaste fans kommer tilbake for å se dem på ny. Nå var det lenge siden forrige gang, noe de bemerket flere ganger underveis. Likevel ble det første gang for vår del tross at anmelder med tilføyelse av Purgatory har så godt som komplett bandalbumkatalog (mangler den sjeldne debuten Teenage Catgirls & The Mystery Lightshow fra 2009).
Bandet var forøvrig på Blå Rock i Tromsø fredag og Bergenfest lørdagen på Magic Mirror Stage. Gjetordene følger fortjent.
Rå energi
Det er moro å se amerikanerne. De kan sparke liv i en trøtt søndag hvor sofa og Netflix virker appellerende. Det gjør de med full fuzz, reverb, Farfisaorgel, bitende riff og raspete vokal.
Det er også rimelig flippet og psykedelisk til tider og kaotisk nærmest som en virvelvind.
Nøkkelen er den voldsomme entusiasmen og rå energien som de gir tilkjenne, gode låter og et heseblesende sceneshow med en karismatisk frontmann. Legg på en god dose New York-kulhet og attityde – vennligsinnet og ydmyk denne gangen, så er vi der.
Musikken låter retro, men er aldri revisjonistisk repetisjon av fortiden tross at vi hører referanser til så vel Electric Prunes, The Kinks, The Easybeats som Love. Det låter også nytt og friskt av måten de føyer sammen psych, R & B, new wave, punkrock med et enormt tilstedeværende attack. Frilynt, kult og cocky. Det er også rimelig flippet og psykedelisk til tider og kaotisk nærmest som en virvelvind.
Men én evig tilstedeværende melodi bærer det hele og gjør at det kommuniserer godt ut i lokalet.
Intenst og fortettet
Spesielt fremstår vokalist og gitarist Mike Brandon karismatisk, men også de andre bandmedlemmene har karakter og utstråling.
En vill, rå glede og et genuint engasjement fengsler og river oss med uansett hvor slitne vi måtte være etter festival eller helgen generelt.
Spesielt fremstår vokalist og gitarist Mike Brandon karismatisk, men også de andre bandmedlemmene har karakter og utstråling.
Luis Alfonso «LA» Solano er gitarist og medstifter av bandet på vestkysten. Alex Amini i svart skinnvest og med bikerbart spiller trøkkende, tunge bassganger. Zach Butler kontrollerer takt og de stadige temposkiftene bak batteriet. Lily Rogers står for heftige orgeltoner og skinnløs tamburin med en The Mummies-fane hengende under orgelet.
Garasjerock og psykedelia
Takk for en svingende flott søndagskveld som vedlikeholder troen på garasjerock og psykedeliaens evige kraft.
Melankolske, smått couyntrifiserte «Sorry I Forgot Your Name» er forbilledlig vakker, men også en anelse rebelsk som var den en glemt evergreen eller hentet fra en Reigning Sound – skive.
«Cerebral Crack» er helt på andre enden av skalaen. Ildfull og forrykende intens. En herlig energi-injeksjon.
Kvelden rundes av ved at turneleder/sjåføren kommer opp på scenen til ett ekstranummer hvor de gjør Los Saicos «Demolicion» fornøyelig. Mike B hopper da like greit flere ganger ned i graven foran barrikadene i forkant av scenen løpende med gitaren fra side til side i høyt tempo.
Takk for en svingende flott søndagskveld som vedlikeholder troen på garasjerock og psykedeliaens evige kraft.
Moshi Moshi & The Moist Boys:
Vær den første til å kommentere