The Rolling Stones er ute med plate – De gamle er eldst!

I juli kom The Rolling Stones med sitt nyeste album, Foreign Tongues. Gutta ligger på en alder på pluss/minus 80 nå, men leverer musikk som både svinger og begeistrer. Nyskapende er det ikke, men så har også denne gruppen viktigere hensyn å ta til sin egen musikalske historikk.

Foreign Tongues er et album som inneholder det et Stones-album skal bestå av. Det er god, svingende rock ‘n’ roll, blues og country. Rockeinnslaget er som vanlig det klart største. Her er det både drivende og laidbacke rytmer. Bluesinnslaget er på åpnings- og avslutningslåten. Disse er «Rough And Twisted» og «Beautiful Delilah». På den første er det ganske tung, gitarbasert blues med Mick Jagger på munnspill. Sangen har et godt refreng.

Sistnevnte er en mer akustisk blueslåt hvor Jagger bidrar på gitar. Han spiller sammen med Keith Richards som, anvender slidegitar. Sangen er skrevet av amerikanske Chuck Berry. På den måten kan ringen være litt sluttet for The Rolling Stones. Den siste låta på denne LP-en er en Chuck Berry-låt, og den første singelen deres fra 1963 var også skrevet av Chuck Berry. Den var titulert «Come On».

Country-låten på skiva er «Ringing Hollow». De har skrevet den selv. Jagger synger, og Keith Richards og Ron Wood gjør gitararbeidet. Her er det en nydelig solo på en steelgitar. Låten er relativt fengende.

Gamlingene rocker fortsatt

Den som tror at disse har roet ned, må høre på denne plata. De har uante mengder rockeenergi i seg ennå. Det er den ene tunge rockelåten etter den andre. Det starter allerede på den andre låten, «In The Stars». Her er det gitarbasert rock med et fengende refreng, koringer og så videre. På låt nummer fire er det enda litt større tempo i «Mr. Charm». En mer tradisjonell Stones-rytmikk får vi videre i «Divine Intervention». Sangen gå her litt i falsett. En annen voldsom rockelåt er «Hit Me In The Head». Her er til og med avdøde Charlie Watts med på slagverk. Den er spilt inn mens han levde. I rockesegmentet får vi vel også plassere låten «Side Effects». Den er mer tradisjonell med et bra refreng.

Blant de mer melodiøse, rolige rockelåtene finner vi blant annet den nest siste, «Back In Your Life». Det er flere blåseinstrumenter med på sangen. Gitarsoloen fra Ron Wood er kanskje den som likevel kommer best frem.

En sang i det mer laidbacke hjørnet er «Jealous Lover». Det er en iørefallende sang. «Some Of Us» er også ganske rolig. Dette er også låten som Keith Richards synger på. Stones-fansen vil ha det, og det er en bra låt. Noen må synge når Mick Jagger tar en pause i konsertene også. Det er vel ganske vanlig at Keith synger på én av sangene på albumene.

Gjesteartister

Vel, jeg kan nå først nevne en «gjesteartist» som ikke spiller på plata. Stones har tatt med en coverlåt, avdøde Amy Winehouse sin «You Know I’m No Good». Det er en god låt, og jeg synes også den passer inn i Stones sitt repertoar. Sangen skiller seg litt ut fra de andre på plata, såpass at du kan høre at det ikke er en original Stones-låt. Jagger jobber godt på munnspill her.

Det er flere kjente navn blant musikerne på plata. Den klart største i så måte er bassist fra The Beatles, Paul McCartney. Han deltar på sangen «Covered In You». Det er en ganske rolig låt som klinger godt i litt mollstemte akkorder. Ok, så vil fansen hans også kjøpe plata, ikke det dummeste.

Ellers er det musikere som Matt Clifford på piano, Darryl Jones på bass og Steve Jordan på slagverk.

The Rolling Stones anno 2026

Charlie Watts er gått bort, og bassist Bill Wyman trakk seg ut for mange år siden. Han er i dag 89 år. Mick og Keith er født i det samme året, og de er, eller vil bli, 83 år. Ron Wood er 79. Steve Jordan er ikke med i gruppa, men spiller med dem på slagverk. Han er den reneste «konfirmanten» oppe i dette, bare 69 år😊

Men hva så, disse lager skikkelig god musikk den dag i dag. De spiller også utrolig bra rock både individuelt og sammen. Og det går ikke an å ikke bli storlig imponert over stemmen til 83 år gamle Mick Jagger. Den er helt utrolig! Prestasjonene på munnspill er heller ikke å kimse av. Låtmaterialet på plata er jevnt over godt, og til dels variert. Noen enkeltlåter á la «Brown Sugar» og liknende er det vel imidlertid ikke. Da hadde det vært enda en prikk på terningen.

Tida for lengre turneer er vel sannsynligvis forbi. Det er noe som heter fingerledd og gikt også. Konserter i mindre serier kan vi sikkert ennå få. Om det blir noen nye fullengdere? Det er lov å drømme, men jeg tror kanskje ikke det. For Foreign Tongues, terningkast 5.