Klart for andre dag av musikkfestivalen i Egersund, Tideless. Denne lørdagen var det duket for «tilbakekomsten» til Bill Ryder-Jones, akustisk psykedelia-pop ved Robyn Hitchcock, spretten power pop fra søstrene i The Cords og et stødig og godt sett fra veteranene i The Bats fra New Zealand.
Andre dag og vi kommer litt ut i settet til Robyn Hitchcock i teltet i Bakgården. «Jeg skriver enten voldelige eller drømmende låter,» hevder han med sedvanlig glimt i øyet før han tar en låt i sistnevnte kategori, «I Often Dream of Trains.» Låten er en av mine absolutte favorittlåter.
Den godeste Hitchcock kom forøvrig ut med den glimrende plata The Confuser for ikke veldig lenge siden. Robyn har blitt noe av en gjenganger på Visefestivalen, med god grunn. Hans lett psykedeliske poplåter holder høy kvalitet. Publikum er i hvert fall fornøyde. Det var stappfullt i teltet.
Bill, bestefar John og onkel George
Så sendte han helt til slutt en varm takk til Frode Strømstad og co for å ha skapt en så fin festival.
Når vi omtaler konserten i litt pompøse vendinger som «tilbakekomsten» er det fordi han spilte i Turnhallen for to år siden, og gjorde en aldeles strålende innsats. Da hadde han med seg ei dame på cello, men denne gangen er han altså alene, med hjelp av backing tracks.
Første låt ut «A Bad Wind Blows in my Heart» fra albumet med samme navn. Og hvem teller opp 1-2-3-4? «That was my granddad,» hevder Bill, men han lurer ikke oss, for vi hørte at det var selveste John Lennon. Ryder-Jones skulle for øvrig ta en rekke med tre sanger fra A Bad Wind Blows in my Heart.
Etter hvert går han over på låter fra den foreløpig siste plata Iechyd Da, kanskje den beste han har utgitt. Fra denne spiller han bl.a. åpningslåten «I Know That It’s Like This (Baby)» og den aldeles hjerteskjærende nydelige «This Can’t Go On.» Klump i halsen, javisst! Det så det ut som om det var flere blant publikum som hadde. Vi så forresten søstrene i The Cords foran scenen.
På «If Tomorrow Starts Without Me» er det «uncle George» som teller opp. Joda, det er han fra The Beatles. Og selv om Bill virker sjenert og er lavmælt har han denne herlige britiske tørrvittige humoren som gjør ham til en elskelig fyr og en stor artist.
Som for eksempel da han introduserer «How Beautiful I Am»: «Not my words but my ex lovers. She’s happy with her husband now. Not that I care,» sier han med glimt i øyet. Om alt er laidback og nedpå er han likevel flink til å kommunisere med publikum, og det responderte publikum godt på. Det var smil, latter og applaus fra salen.
Så sendte han helt til slutt en varm takk til Frode Strømstad og co for å ha skapt en så fin festival. Han produserte for øvrig den siste I Was A King-plata, og sa at «Snow On The Transmission Tower» fra albumet var en av hans absolutte favorittlåter.
Konserten for to år siden var kanskje et lite hakk vassere enn den i år, men jammen var det en fin stund i den gamle Turnhallen denne lørdagen.
Sjarmerende skotsk power pop
The Cords har en usedvanlig teft for gode melodilinjer, og selv om konseptet i utgangspunktet er enkelt, lager de mye lyd og trøkk.
Og de har enormt fengede låter. Sjekk for eksempel ut «Fabulist» og «You» fra det selvtitulerte albumet som kom i fjor. Det er masse energi, nesten litt punkete til tider. De spiller flere låter fra albumet, samt «some new ones.» De framtrer med en sjenert sjarme på scenen, men på tross av det (eller på grunn av?) greide de virkelig å skape liv blant publikum i Turnhallen. Dette bandet hører vi gjerne igjen!
The Cords @ Tideles 2026. Foto: Ådne Evjen
Veteraner fra New Zealand
The Bats hadde en kjerne av – ikke helt unge – blod-fans helt foran scenen som sang med og som var særdeles begeistret for å høre bandet fra New Zealand.
De hadde en kjerne av – ikke helt unge – blod-fans helt foran scenen som sang med og som var særdeles begeistret for å høre bandet fra New Zealand. Og The Bats ytret at de likte seg i omgivelsene rundt Egersund og Stavanger: «It’s a really nice countryside here. Great nature and lot’s of sheep. Just like home.»
Femmanssbandet spilte med veldig bra driv, og det er tydelig at de har holdt på en stund og er godt samspilte. Gitarpop, rock med snev av folkemusikk var det vi fikk servert. Det var en velsmakende blanding og som sagt, publikum så ut til å storkose seg med låter som «Round and Down,» «Block of Woods» og «Lucky Day.»
Vi fikk ikke med oss riktig hele konserten, og vi fikk heller ikke med oss avslutningskonserten i Turnhallen med I Was A King. Det er sterkt beklagelig, men når kroppsbatteriet nærmer seg null må man bare legge inn årene.
Vi vil takke for en veldig godt drevet og hyggelig festival med en kanonbra lineup. Vi anbefaler festivalen til alle som liker god musikk og vakre omgivelser. Nå er det bare å glede seg til Tideless 2027.
Fotogalleri: Ådne Evjen
Vær den første til å kommentere