Kritikerfavorittene i Deafheaven spilte et sett med hovedvekt på deres nyeste album Lonely People With Power, men miksen mellom de nyeste og de eldre låtene skapte et sonisk smell på sletta. En ting er sikkert; Deafheaven er uforutsigbare og vitale! Dessverre ødela diskanten for en god del av opptredenen.
Vurdering
Deafheaven på Tons of Rock 2025 4/6
Deafheaven inntok Tons of Rock-scenen med en intensitet som bare dette sjangerbrytende bandet kan gjøre. Siden deres første gnist i San Francisco i 2010 har vokalist George Clarke og gitarist Kerry McCoy skapt musikk som utfordrer grenser – en blanding av ekstremmetallens raseri, shoegazes tåkedyner og post-rocks melankoli. Med klassikere som Sunbather (2013) og det nye mesterverket Lonely People With Power (2025) har de sementert sin plass som fryktløse eksperimentelle pionérer i en stadig mer statisk musikkbransje.
Fra underground til de globale høyder
Deafheavens gjennombrudd kom da Sunbather skapte sjokkbølger i musikkmiljøet – et album som fikk metalheads og indie-elskere til å nikke like anerkjennende til det de hørte. Med hvert nytt verk har de våget å lete og utvikle seg, fra de drømmende komposisjonene på Ordinary Corrupt Human Love (2018) til den eksplosive tilbakevendingen med rå styrke på Lonely People With Power.
Hvis diskanten tar oss
Bandet eksploderte i gang med den knusende «Doberman», der George Clarkes gutturale vokal møtte Kerry McCoys knusende riff. «Magnolia» og «Brought to the Water» viste bandets evne til å forme kaos til kunst med både teknisk presisjon og rå lidenskap.
Settet bar naturlig nok preg av årets utgivelse, men blandet med de litt eldre låtene skapte bandet et stort øyeblikk på sletta.
Sunbather og Winona
Da de første tonene av «Sunbather» bredte seg ut over sletta steg forventningene tilsvarende. Med sine drøye ti minutter, der himmelske gitarer og diabolsk energi siver inn i hver en pore på kroppen, ble dette et realt høydepunkt i settet. Dessverre tok diskanten over en del av inntrykkene, og både helhet og nyanser i låtene forsvant litt i grøten. Avslutningslåten «Winona» skapte dog en perfekt kontrast; en blendende miks av skjønnhet og brutalitet.
Settet bar naturlig nok preg av årets utgivelse, men blandet med de litt eldre låtene skapte bandet et stort øyeblikk på sletta. For et band som stadig utforsker terrenget, er én ting sikkert: De er fortsatt like uforutsigbare som alltid!
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl.
De spilte ikke Sunbather
setlist for å please tons publikum. Ble ikke det kunne ha blitt