Tons of Rock 2026 – dag 3: The Hives for alltid

Tons of Rock elsket rock’n’roll fredag 26. juni – aller mest The Hives og Rival Sons – da kveldens headliner det norske fotballandslaget sviktet publikum på Ekebergsletta i Oslo. Ikke bare var det tonnevis med metall de foregående dagene, nå vartet festivalen opp med massevis av god rock.

En sprudlende opplagt Howlin Pelle Almqvist var i slaget som Thelo Aasgard, og scoret med treffsikre punchlines. Svenskenes sterke låtkatalog traff godt når det musikalske hovednavnet Joan Jett & The Blackhearts viste seg kun å ha affeksjonsverdi. Et falmet glansbilde som dessuten nektet å la seg avfotografere av noen av fotografene.

Yngstebror kan virkelig skape forbindelse mellom band og publikum. Derom hersker det liten tvil. En mann som lykkes med å improvisere og tilsynelatende ta ting på sparket. En ekte god underholder.

Enormt trøkk

«Enough is Enough» sparket det hele i gang med skarpe riff, tett fulgt av «Main Offender» før sangeren fra Fagersta frekt utfordret oss med at han hadde myndighet til å bestemme resultatet av kampen på Gillette Stadium i Boston. Her var det bare å gi alt om vi ville ha ønsket resultat! Så benyttet han anledningen til å takke forbandene Iron Maiden, Alice Cooper og The Hellacopters som hadde varmet opp tilskuerne så bra for dem. Trøkket fra komboforsterkerne var enormt.

«Come On» sies å oppsummere alt fra Marcus Aurelius til Tommy Robinson. Når de i tillegg kan by på en hitrekke som også innbefatter «Hate To Say I Told You So», «Bogus Operandi» og «Walk Idiot Walk,» er det garanti for suksess. At man kan beskylde de for å bare ha to låter får bare våge seg der de fryser fast et halvt minutt underveis og regjerer hovedscenen mer enn noen annen denne aftenen.

Visst er det moro med svensk punkrock, virkelig gøy til og med. Pelle kan tulle og fjase, få oss til å flire og le. Det er moro det. Det må nok likevel sies at kvintetten kan enda bedre når de er på sitt aller skarpeste som band. At de likevel konkurrerte med Rival Sons om kveldens toppnotering forteller sitt tydelige språk om hvor gode de er.

The Hellacopters leverte

Også Nicke Anderssons gjeng har smørt kjettingen godt og har sving på maskineriet. Det at The Hellacopters også leverer når de kommer på kort varsel var knapt noen overraskelse.

Dolfs fryktelig lange flyreise for å få til dette var en god investering for Kvåle, Martinsen & co på bookingkontoret.

Masse gain og enkle, rene melodier som sitter slik de skal. Den politiske siden til forbildene MC5 som også var et viktig element hos Tom Morello som de erstattet, er skrellet bort. Det vi får er ren diggbar rock’n’roll i en direkte forbindelseslinje til Kiss og Detroit-rocken. Det er også vindmøller og løftede gitarer over en lav sko.

Norsk nostalgi med Raga Rockers

Nostalgi og lang musikkhistorie er det også med denne gjengen som hadde sine første norske konserter for snart tredve år siden, smak på det. Men i likhet med landsmennene etter dem på Scream Stage er det også et vitalt band som ikke bare leverer skinnende , energifylte konserter, men fremdeles fyller på med gode melodier på nye album.

Ivar Eidem har funnet seg godt til rette med frontmann-rollen som sanger i Raga Rockers. Stramt og fint låt det, og de raskeste låtene fikk jevnt over best publikumsrespons. Da den tidligere Matchstick Sun- og The Cut-vokalisten ba oss om å gjøre ovnene klare og skru kranene på fullt, kokte det godt foran Scream Stage da mange allerede ivrig både ønsket og fikk «Noen å hate.» «Slakt» er både en naturlig slutt og et klimaks. Vokalen er lysere, men faktisk fungerer det riktig så bra. Han synger jo bedre enn Michael. At han ikke helt besitter samme scenepondus og nærvær får så være.

Vi gledet oss vel så mye over «Rundt og Rundt.» Oslo- rockerne har om ikke ekspandert med vokalist-byttet, så i hvert fall ikke dødd tross at det må kunne sies at Michael Krohn har tatt en veldig anonym rolle på rytmegitaren på scenens høyrekant for oss som ser mot kvintetten. Showingen er det mer den andre gitaristen Eivind Staxrud som står for. De er litt av en gjeng, derom hersker det ikke tvil. Og vi gleder oss over å ha dem tilbake.

Men kanskje kunne vi ønsket oss litt mer energi i det Raga leverer. Bånn tenning fikk vi altså ikke. Bare en slags fornemmelse av noe som har vært og tapt ungdom.

Rival Sons vant nye fans

Da publikum gav opp håpet om å utfordre Ousmane Dembele og de andre franske stjernene og strømmet til Vampire Stage, festet Jay Buchanan grepet med vokal akrobatikk av en annen verden. Rival Sons leverer musikalsk håndverk av høy klasse og kjennes ektefølt. At de covrer Black Sabbaths «Electric Funeral» treffer godt hos flertallet av publikum.

Den bluesa musikken deres er også ellers som hentet fra 1970- tallet med tydelige røtter i Led Zeppelin. Tunge riff som balanserer den raspende hulkestemmen og de gutturale utbruddene. Så får vi bare bære over med den noe tørre humoren og at de ikke akkurat finner opp hjulet. Jaggu om ikke norgesvennene vant seg ennå noen nye fans denne kvelden! (Vokalisten spiller solo på John Dee allerede onsdag 1.juli).

Elder var også bunnsolide i et ikke altfor fullt telt på Moonlight Stage der de vartet opp med fullkalibrert stonerrock i progform.

Fin midtsommeraften på Tons

Avatar hadde også virkelig tak på publikum tidligere på kvelden med hva redaktør Veronica beskrev slik:

– Det er som om Cooper og Manson hadde fått et barn med ADHD og oppmerksomhetsbehov i trassalderen.

Hyperkommersielt og proft får de raskt tak om publikum som følger alle vink og oppfordringer til klapping eller hva det måtte være. De kan lage fest!

Tons Of Rock, dette var en fin midtsommeraften selv med bare små glimt av sol.

 

Bildegalleri: Johannes Andersen