Som ofte før, inneholder plakaten til Tons Of Rock noe for enhver som liker musikk med fuzz.
Alle foto: Alex Hoel
Ozzy Osbourne er det store trekkplasteret og gjør en bedre jobb enn Black Sabbath gjorde samme sted to år tidligere. Det er likevel ikke han som leverer den beste konsertopplevelsen. Årets Tons Of Rock har mange høydepunkter, men også et par reale helbom.
Årets gladeste konsert er vår første. Alestorm en lykkepille av et band. De står ikke i fare for å være neste artist som får Nobels Litteraturpris for sine tekster. Også melodiene er enkle, men de har en utstråling og et sceneshow som får folk i godt humør.
Når vokalisten ikke treffer en jævla tone det første kvarteret, er det bare å løpe derfra.
Årets særeste kan både være positivt og negativt. På Tons fikk vi en av hver. Wardruna er suggerende og fengende vikingkorfolkrock. The Coven er derimot helt krise. Dog er koret greit nok, men å simulere satanistrituale blir fort så tullete at det blir dumt. Når vokalisten ikke treffer en jævla tone det første kvarteret, er det bare å løpe derfra.
Årets lokale alibi. Equinox er et Fredrikstad-band som er gamle 80-tallshelter i Østfold. De spiller en ganske hard thrashmetal. Populært blant hjemmepublikummet, men ikke helt min kopp te.
Årets nedtur 1: Fotokontrakten til Ozzy
Årets nedtur 2: Regnet tidlig på torsdag som er så drøyt at selv oss med skikkelig regntøy blir gjennomvåte. En skikkelig kjip dag på ferstival.
Overraskelsen! Arch Enemy gjør en knall konsert. Frontet av en av rockens tøffeste damer, gjør svenskene en knyttneve av en konsert. Med godt samspill, gitarsoloer, og rå sceneopptreden overbeviser de en anmelder som ellers har et lunkent forhold til death metal.
Årets råeste dame: At Arch Enemy er den store overraskelsen, skyldes vokalisten i stor grad. Canadiske Alissa White-Gluz gjør noe så sjeldent, som å veksle mellom sopran symfom\nisk metal-type røst, til rå growlvokal. Når dama i tillegg har en tilstedeværelse på scenen som ingen andre på festivalen, så er det vanskelig å ikke bli fascinert.
Årets Comeback: Gåte
Etter at vokalisten Gunnhild Sundli ønsket å finne på noe annet enn å lage folkemusikkrock med Gåte i 2004, har vi bare sporadisk hørt noe fra bandet. Nå er de endelig tilbake med ny musikk. For et comeback! Sundli har en minst like voldsom og fascinerende stemme som før, og bandet blir stort sett bare forbigått av Honningbarna i intensitet på scenen.
Jeg er ikke i tvil om at jeg må se disse på Rockefeller i høst.
Gåte er mer enn det. De skaper en trolsk stemning i teltet, som til tross for at de er mye hardere i uttrykket enn Wardruna, kan være suggerende. Jeg er ikke i tvil om at jeg må se disse på Rockefeller i høst. Anbefaler alle gamle og nye fans av Gåte om å skaffe seg billetter til konsertene deres mens de fortsatt er tilgjengelige.
Årets Virtous
De har ikke den største samlingen i mosh pit, men det ser ut til at Opeths fans er de gærneste.
Det Opeth mangler på show, tar de igjen i musikalitet. Opeths konsert inneholder hele spennet i deres sjangermessig vide diskografi. Det er mye dynamikk. Heftige riff og gitarsoloer avløses av rolige, akustiske partier. Slik bølger intensiteten opp og ned. På vokal veksler frontmannen Mikael Åkerfeldt med letthet mellom det melodiøse med vanlig vokal, og å gjøre de harde partiene enda hardere ved å growle. Låtlengden er også alt fra 5 til 15 minutter. Her får vi det beste fra progressiv metal og death metal i et band. De har ikke den største samlingen i mosh pit, men det ser ut til at Opeths fans er de gærneste. Ingen andre konserter på Tons hjelpes flere ut fra foran scenen.
Årets største mosh pit
Jeg stilte spørsmål i forsaken vår, om det er Soulfly eller Kvelertak som skaper årets største mosh pit på Tons Of Rock. Etter mye oppmuntring fra frontmann og vokalist Max Cavalera, er det Soulfly som skaper festivalens største største mosh pit. I tillegg er det mye circle pit og hopping, så det er det mest fysiske konserten i år.
Årets skuffelse
En kjip avslutning av festivalen fra hovedscenen.
Som nevnt over klarer ikke Kvelertak å få like mye liv i publikum som Soulfly. De spiller ikke i nærheten av like godt som Opeth, og har ikke stemingen til Helloween. I det hele tatt får jeg ikke noe ut av Kvelertak. Jeg har sett de før, og de blir for like fra gang til gang. Det hjelper ikke å gi fullt fra scenen når de spiller låtene stort sett som på plate, og gjør de samme faktene som sist. En kjip avslutning av festivalen fra hovedscenen.
Årets beste stemning
Det er mulig det hjelper at jeg står langt fremme, men jeg har sjelden vært borti bedre stemning enn på konserten med tyske power metal-veteranene Helloween. Det er allsang, klapping og headbanging om hverandre til bandet som kjører overkill forbi grensen til harry. Tre gitarister og tre vokalister kunne fort blitt rotete, men Helloween er så samspilte at de ror det i land. Det er jo en sannhet med modifikasjoner at alle metalband med respekt for seg selv har dobbel basstromme. Helloween kjører fem. Selv om alle neppe er mikket opp, ser det gøy ut.
Og til slutt tradisjonen: Heller ikke i år er det noen i reisefølget som orker å få med seg Black Debbath som avslutter festivalen kl. 01.00 på fredag. Vi prøver igjen neste år. Frem til da kan dere kose dere med bildene fotografen vår har tatt.
Vær den første til å kommentere