Når Feral Nature inviterer til slippfest for EP-en Cradle of Twigs & Bone, er det ikke bare en konsert – det er en maktdemonstrasjon. Med støtte fra svenske Obstruktion og kosmiske Celestial Scourge, ble dette en kveld der veggene på Goldie svettet like mye som publikum.
Vurdering
Feral Nature på Goldie 6/6
Det er ikke så altfor lenge siden sist jeg satte mine ben på Goldie, og la meg bare få det ut av verden med en gang: Fjerningen av den gamle catwalken er en genistrek. Ved å åpne opp hele gulvet har lokalet transformert seg fra en kronglete hinderløype til en perfekt arena for kaos. Og kaos var akkurat det vi fikk servert den 11. Februar.
Det var tydelig at noe spesielt var i gjære. Alle som kunne krype og gå fra den tyngre delen av den norske platebransjen var klemt sammen i lokalet, klare for å bevitne neste kapittel i norsk musikkundergrunns-historie.
Svensk intensitet og kosmisk juling
Kvelden startet med svenske Obstruktion. Selv om jeg kun rakk de to siste låtene, var det nok til å skjønne tegninga. Dette er en kraftpakke som lever opp til ryktet sitt i den svenske scenen. Bandet etterlot seg lite annet enn ruiner – og en appetitt på mer.
Deretter var det klart for Celestial Scourge. Hvis du trodde verdensrommet var et stille sted, tar du feil. Bandet, som består av ringrever fra Blood Red Throne, Deception og Vorbid, leverte et sett som var tightere enn jeg noensinne har sett dem. De balanserte mesterlig mellom seig, knusende tyngde, et tempo som burde vært ulovlig på offentlig vei, og ikke minst det gode humøret sjangeren alltid byr på.
Høydepunktene sto i kø. I et spontant innfall endret de settlisten i siste minutt for å servere publikum verdenspremieren på den splitter nye låten «Spherical Aberrations» – en brutal gavepakke til de oppmøtte. Men kveldens kanskje tøffeste øyeblikk kom da vokalist Eirik Waadeland dedikerte «Eliptical Orbit» til sin egen bestefar i publikum. Å se en mann på over 80 år være midt i en death metal-storm er definisjonen på «fett». Celestial Scourge er ikke bare teknisk briljante; de har sjel. En bekmørk, kosmisk sjel.
Terningkast: 6
Feral Nature: En malstrøm av aggresjon
Så var det tid for kveldens hovedattraksjon. Feral Nature har rumlet i buskene siden 2022, men etter fjorårets maktdemonstrasjoner på alt fra Inferno til Øyafestivalen, er de nå umulig å ignorere. Med den nye EP-en Cradle of Twigs & Bone i ryggen, stormet kvartetten scenen med en selvsikkerhet som grenser til det arrogante – på den aller beste måten.
Vokalist Selma Bahner var, om mulig, enda mer påskrudd enn vanlig. Det tok nøyaktig null sekunder før hun brøt barrieren mellom scene og sal, og gikk rett ut og oppå publikum. Det er denne typen fryktløse energien som har fått selv BBC Radio 1 til å sperre opp øynene.
Bandet – med Rob Hamilton (gitar), Will Morris (bass) og Mathias Myren (trommer) i ryggen – låt massivt. De nye låtene satt som et skudd, og blandingen av metal og hardcore punk føltes både farlig og befriende. Det er en destillasjon av sjangere som treffer deg midt i brystkassen.
Feral Nature beviste i går at 2026 blir deres år. Med festivaler som A Colossal Weekend i siktet, er toget forlatt perrongen med full kraft. Hvis du ikke har hoppet på ennå, er det på tide å løpe.
Vær den første til å kommentere