Treholt: En norsk musikal som fortjener en verdensscene

Da jeg gikk inn på Oslo Nye, visste jeg pinlig lite om Treholt-saken. Noe som i etterkant var litt flaut, men samtidig slapp jeg spoilers, og det er jo hyggelig.

Jeg blir møtt av et helt unikt scenebilde: To vegger fylt med saksmapper, et enkelt sceneoppsett som går helt opp til taket, og fem utøvere kledd i Adidas joggedresser som skal ta oss gjennom historien om det jeg nå kjenner som Norges største spionsak.

Og for en gjeng! Henriette Faye-Schjøll, Gunnar Eiriksson, Karoline P. U. Schau og Ingvild Holthe Bygdnes fungerer både som fortellere gjennom historien, nesten som de tre kordamene i den klassiske Disney-filmen Hercules, samtidig som de spiller en rekke forskjellige karakterer i historien om Arne Treholt.

I sentrum har vi Sindre Postholm som Arne Treholt, og han er rett og slett perfekt castet. Sammen får vi en musikal med et helt eget uttrykk, med skarpe og fengende låter som driver historien fremover.

Alt føles gjennomtenkt

Det som kanskje imponerer meg aller mest, er hvor mye de får ut av det minimale scenebildet. Skuespillerne kan sømløst gå fra å være fortellere til å spille forskjellige karakterer, uten at det noen gang føles rart. Etter hvert glemmer man nesten hvor imponerende det faktisk er.

De støttes også av et lite, men ekstremt effektivt orkester, ledet av Peder Varkøy og Aleksander Sjølie. Til nesten hver eneste tone som synges, skjer det også noe fysisk på scenen. Bevegelsene, koreografien, lyset og scenografien jobber hele tiden sammen med musikken.

Alt føles gjennomtenkt. Fra scenografi, lyd og lys til skuespill og musikk. Alle elementene er sydd sammen på en utrolig effektiv måte for å fortelle en ganske komplisert historie.

Sympati for en utrolig komplisert karakter

Dette er en forestilling som ofte er utrolig humoristisk, satirisk og nesten tullete. Samtidig klarer den å ta deg fra å le høyt i det ene øyeblikket til å bli ordentlig emosjonell i det neste.

Et godt eksempel er «Nattasang for Torstein». Karoline P. U. Schau kommer inn som sønnen til Treholt og bringer umiddelbart latter fra salen. Men på en eller annen måte klarer scenen å snu helt rundt og bli en overraskende emosjonell scene mellom far og sønn. Plutselig sitter man der med sympati for en utrolig komplisert karakter.

Mer av dette

Det samme skjer mot slutten med Henriette Faye-Schjølls «God tur til Paris». Sangen viser konsekvensene av Treholts handlinger for familien han på mange måter ignorerer gjennom historien. Den minner meg litt om «Burn» fra Hamilton, hvor vi plutselig får perspektivet til den oversette kona eller sidekarakteren i historien.

Det eneste jeg egentlig savnet, var mer av dette. Mer perspektiv fra det norske folket, familien eller barna rundt Treholt-saken. Hvordan opplevde de egentlig alt som skjedde? Men dette er en pirkesak.

Revolusjonerende andre akt

Vi må snakke mer om andre akt, som rett og slett er revolusjonerende.

Hvis første akt først og fremst handler om å fortelle historien om Treholt på en effektiv måte med humor og sang, virker det som om forestillingen i andre akt gir seg selv mye mer frihet til å leke med hvordan historien kan tolkes. Og det gjør de på mesterlig vis.

Vi får blant annet en av de mest briljante sekvensene jeg har sett på norsk teater, hvor de bruker ekte transkripsjoner fra Treholt-rettssaken hvor vi visuelt danser oss gjennom.

Fortjener en verdensscene

Og avslutningen? En sang som uten problemer kan måle seg med mye av det beste jeg har sett fra internasjonale musikaler. Fra en som ikke har all verdens erfaring med norske musikaler: Dette er definitivt noe av det beste jeg har sett.

Jeg håper forestillingen blir sendt ut i verden, oversatt til andre språk og får et internasjonalt liv. For Treholt fortjener faktisk en verdensscene.

Mer info om de medvirkende