Vurdering
Spidergawd – From Eight to Infinity. 4/6
Det er kontant, hardtslående, drivende og fandenivoldsk rock fra den trondheimsbaserte gruppen Spidergawd på deres siste album, From Eight to Infinity. De trøkker på til gangs fra begynnelse til slutt på den åttespors lange plata utgitt på Crispin Glover Records.
Dette er også den åttende skiva de gir ut siden de ble startet i 2013. De tidligere platene er titulerte med romertall som titler på albumene. Nå kom de altså med en tittel med navn. Hva de mener med «From 8 to infinity», vet jeg ikke, men det høres nærmest ut som en uendelig arbeidsdag:)
Spidergawd ledes av gitartist, vokalist, låtskriver, tekstforfatter og frontperson Per Borten. Han er barnebarn av den tidligere statsministeren med samme navn. Per Borten representerte Senterpartiet fra Sør-Trøndelag, og han var statsminister i Norge fra 1965 til 1971.
Hard, kompromissløs rock
Det er et helt enormt komp i denne gruppa. Rytmeseksjonen danner jo basisen, men de to gitarene og barytonsaksofonen ligger sammen med denne og skaper en vegg av tett lyd.
Det er et helt enormt komp i denne gruppa. Rytmeseksjonen danner jo basisen, men de to gitarene og barytonsaksofonen ligger sammen med denne og skaper en vegg av tett lyd. Du skal være rimelig dreven på instrumentet for å få til dette. Musikalsk ligger gruppen på et internasjonalt nivå. Det gjelder nok alle musikerne, men du legger ganske godt merke til trommeslager, Kenneth Kapstad, når du hører dem «live.»
For Spidergawd er det nok noen helter fra 1970- og 80-tallet som gjør seg gjeldene. Uten å ha lest noe om dette hørte jeg selv påvirkning fra både Motorhead, Black Sabbath og Thin Lizzy sist jeg hørte dem «live.». Vi kan sikkert også legge til Led Zeppelin og Foo Fighters.
Når Spidergawd likevel ikke er noen utdatert gruppe, så henger det sammen med at de ligger i en ny trend. De har med seg elementer fra storkanonene fra om lag femti år tilbake i tid, men Spidergawd er mer uptempo enn disse eldste heltene. På scenen har jeg hørt gruppen mer i tunge, seige rytmer à la Zeppelin og Sabbath. Noen liker dem også bedre der. Det vekker nostalgiske assosiasjoner. På akkurat dette albumet er det vel kanskje bare avslutningsnummeret «Winter Song» som rytmisk er nær dette.
Noen gode låter
Det er en del fengende saker i materialet til denne plata. Kompet er rått og hardt, men refrengene er melodiøse. Det kommer som regel et refreng av rimelig god standard på de ulike kuttene utover i skiva. Det er også noe variasjon i tempo, rytmeskifter og komp. Gitarsoloene tilfører sangene noe positivt. Der er det rimelig bra saker.
De beste låtene på albumet er etter min mening «The Ghost of Erik Raude», «The Grand Slam» og «Revolution.» Her vil det naturligvis være personlige preferanser.
Mangler dessverre litt
Det er en kraftig lydmur som møter ørene gjennom hele albumet, men jeg savner noe dynamikk oppe i alt dette.
Det er en kraftig lydmur som møter ørene gjennom hele albumet, men jeg savner noe dynamikk oppe i alt dette. Dette kan for eksempel være noe mer stillferdig og rolig. Her kunne også saksofonen blitt brukt noe mer til variasjon. Barytonsaksofonen inngår i kompet, og det er helt greit, men jeg skulle også gjerne hørt tenorsaksofonen som soloinstrument. Dette sier jeg med bakgrunn i at de har en fast saksofonist i gruppa.
Vokalen er god nok, men jeg synes det blir vel mye av det samme i produksjonen. Den ligger på alle låtene mer eller mindre noe bak i lydbildet. Det er et potensiale for variasjon også der, men det må passe i forhold til musikken å gjøre noen endringer.
Totalt sett i gruppas produksjon er det nok en god del mer variasjon.
Omfattende turnéliste
Spidergawd legger nå ut på en temmelig omfattende turné. De starter i Norge, fortsetter i Skandinavia og flytter seg derfra til Mellom-Europa. I Tyskland har de en betydelig tilhengerskare, og det gjør at de spiller i mange tyske byer. Gruppen har et internasjonalt publikum, og det får vi vel si er ganske imponerende!
Vær den første til å kommentere