Ujevnt, men tidvis genialt fra legendariske Chameleons

Chameleons @ Rockefeller. Foto Kate Helen Gustavsen.

Vurdering

Chameleons på Rockefeller 4/6Karakter 4
Konserten med legendene Chameleons er så populær at den er flyttet fra John Dee til nesten utsolgt Rockefeller. Ikke rart publikum kjenner sin besøkelsestid når de spiller i Norge for første gang 42 år etter debuten.

Et litt forsinket band starter lett med en enkel duturutu i refrenget som gjør “Mad Jack” til en ganske fengende åpningslåt. Låta er en mollstemt blanding av shoegaze og gothrock. “Caution” har fine gitarharmonier, men er en mindre fengende låt. De spiller bra, men vokalen er litt sliten. Det kunne vært bedre skjult om lydmannen hadde husket ekko i vokalen fra start, noe som er vanlig i sjangeren. Låta er lang og tar seg heldigvis litt opp i intensitet mot slutten.

Chameleons @ Rockefeller. Foto Kate Helen Gustavsen.
Dystert og mektig

“Up The Down Escalator” er en godlåt med god trøkk. Kanskje deres beste. Gothete rock’n’roll blandet med post punk.

En av deres fineste låter er den dystre “ The Fan And The Bellows”. Den har ganske mektig lydbilde med nydelige gitarharmonier. Vokalen kunne vært bedre, men låta er så fet at det går bra. Chamelons kjører flerstemt refreng på “Everyday I’m Crucified”. Koringa fortsetter litt utover låta. Mer fuzz i gitarene. Den har godt trøkk og låter tøft.

Den roligere og melodiøse “Perfume Garden” minner om tidlig Pulp. Fjongt riff gjør låta bedre. Depperock som The Cure er kanskje det nærmeste musikalsk sett. Disse er litt mer punkete enn The Cure. “Looking Inwardly” har et fint riff og mollstemt vokal. Frenetiske rytmer fra trommisen før hele bandet gir på litt mer. Fin låt med godt trøkk. Den roligere “Tears” låter som rufsete britpop. Det punkes litt til i refrenget.  Små-pen låt uten at den gir meg så mye. “Up The Down Escalator” er en godlåt med god trøkk. Kanskje deres beste. Gothete rock’n’roll blandet med post punk. Det er gøy å høre opprinnelsen til flere sjangre i en låt.

Chameleons @ Rockefeller. Foto Kate Helen Gustavsen.
Innflytelsesrike

Når de etter flere minutter får litt mer futt og fart i låta, så er den ganske tøff. Den blir litt for lang, men lekkert gitarspill og et lekent band veier opp.

Bassriff og skummel synth er de viktigste elementene i “Monkeyland”. Vokalen er nedpå i starten. Etterhvert høres det ut som post punk med litt goth. Det var slik gothrock startet. Ganske organisk lydbilde, mollstemt og melankolsk,  men melodiøst. Før “Where Are You?» prater vokalisten til publikum for første gang i kveld. Skulle nesten tro at shoegazerbandene har lært fra gothrockere som Chameleons. Det eneste som sies er en intro av låta. Den er lystig til dem å være, uten at det betyr så mye. Den er kanskje mer i retning av punkete indierock enn goth. Uansett en fengende låt med tøft gitarspill.

Trommer i intro og mye ekko i vokalen, men låta kommer ikke ordentlig igang før etter et par minutter. De trår litt vannet i starten av “Soul In Isolation”. På et mystisk vis låter vokalen bedre. Stadionrockpositur og mektige trommer gjør inntrykket av låta litt voldsomt. Det går litt for tregt, så derfor slenger de inn snutter av andre låter i løpet av låta,  bl.a. «Eleanor Rigby». Når de etter flere minutter får litt mer futt og fart i låta, så er den ganske tøff. Den blir litt for lang, men lekkert gitarspill og et lekent band veier opp. Lang intro med fint riff og svevende synth innleder “Swamp Thing”. Låta har en fin melodi og et The Curesk gitarriff. Shoegaze er nok preget av låter som denne. Synd at vokalen er anstrengt, for ellers låter dette knall.

Chameleons @ Rockefeller. Foto Kate Helen Gustavsen.
Avslutter på topp

En vinnerlåt som gjør at publikum sendes hjem med stemningen på topp.

Bandet går av scenen og har en overraskende kort pause. Vokalisten takker publikum før de raskt er i gang igjen. Rocka og tøffe  “In Shreds” har et stort, men kanskje litt rotete lydbilde. Godt trøkk og bra driv. Stemningen er god i et temmelig fullt Rockefeller. «Music is medicine«, sier de. Vokalisten prater litt før en mektig «Second Skin”. Et fjongt riff fra gitar og synth bygges opp av et pent og mektig lydbilde. En fengende melodi med en gestikulerende og intens vokalist som midtpunkt. Først nå tar de bandintro. Publikum klapper i takt med musikken etter bandintroen.

Mektige “Don’t Fall» er en bauta i deres diskografi og en perfekt avslutter. Intens vokal og et heftig riff løfter bandet til rockeguder i 5 minutter. Klapping i salen. En vinnerlåt som gjør at publikum sendes hjem med stemningen på topp. For meg blir konserten som helhet litt for ujevn for toppkarakter, men de løfter seg mot slutten. Låter som «The Fan And The Bellows», «Up The Down Escalator» og «Don’t Fall» er genistreker og en opplevelse å ha sett live. Det er synd at ikke hele konserten holder det nivået.

Alle foto: Kate Helen Gustavsen.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*