Sval lindrende groove fra Unknown Mortal Orchestra

Nærmest sømløst beveget kvartetten Unknown Mortal Orchestra seg mellom sprø, men stort sett groovy jamming, og det vakre eller catchy, da de spilte foran et fullt Rockefeller i Oslo mandag 16.mars. Det atmosfæriske, tiltalende svale føltes behagelig sjelelindrende og oppfordret til hoftesvaiing eller hodenikking jevnt utover i salen. Lett og funky genreoverskridende indie R&B med psykedeliske komponenter eller som en mørk yacht rock.

I starten føles gitarlyden noe grumsete og utilgjengelig. Etterhvert tilvenner vi oss og klikker inn i rytmen og soundet får kroppen i avslappet bevegelse. Med øye og øre både for det catchy og funky, det ganske umiddelbare og det mer utflytende, jamaktige, fanger og omfatter Unknown Mortal Orchestra så mangt og mye.

Det tar ikke lang tid å få flertallet av publikum til å groove med. Gjestene i dag er unge med tanke på at dette vel er et band som var mest omskrevet i perioden 2011 til 2015.

Wksperimentelle fortettede form for pop

Ruban Nielson selv står for de håndsverksmessig finslepne gitarriffene som demonstrerer kjenne uten å bli show off. Kody Nielson bak trommene holder et stødig, hektende groove og Jacob Portrait står for markant bass.

Christian Li på keyboard er med live og sørger for mye fint fyll. Alle får plass til solopartier og deler av låtene tar form av jamming som overveiende holder seg passe interessant og bevegende for oss som lyttere.

Unknown Mortal Orchestra er opprinnelig fra Auckland i New Zealand, men er nå basert i Portland i Oregon, og utfordrer lytterne med sin eksperimentelle fortettede form for pop.

Vill psykedelia og utsvevende prog

Det kan være humørsykt, men definitivt omsluttende.

Stemmen til Ruban Nielson, fra The Mint Chicks, er både raspete og noe barnlig, men følsomt tilstedeværende over det hele tross at enkelte låter har lange instrumentale partier. Han sier knapt noen ting konserten igjennom. Tar seg bare tid til å introdusere musikerne ett par ganger og er oftest introvert fokusert på selve spillingen.

Det er vill psykedelia og utsvevende prog, med et svalt groove, der det er lett å dra frem referanser som Steely Dan, Thundercat eller Scritti Politti, men musikken er oftest nærere beslektet med tidlig Tame Impala.

Leken, vimsete, atmosfærisk

Gitaristen veksler mellom funky prog-skalaer og fingerplukking, og noen ganger sklir det over i lange, støyende, dronende partier. Det veksles mellom nye og gamle låter nærmest friksjonsfritt, og som oftest på en interessant måte.

Noen ganger kan vi skimte disco sammen med psykedelia med markant bass og boblende keyboard som skaper funky struttende rytmer. Man koser seg med lekre overganger og fine akkordprogresjoner.

Musikken er leken, vimsete, atmosfærisk, og definitivt lindrende. Anmelder fikk fort en god følelse på en litt sliten mandag. Det var imidlertid ikke for alle og enhver. Enkelte forlot salen underveis.

Direkte smittende refrenger

Fascinasjonen vår stammer ofte fra de vakre lydbildene, den rike teksturen i passasjene og den oppbygde spenning underveis i de låtene som ikke er catchy forføreriske.

Da blir det ekstra forløsende når groove og de direkte smittende refrengene trenger frem og gjennom i hitlåtene. Live er det noe rått og ekte over det hele, og alt i alt, en fin påminnelse på at de har en del sterke låter.

Hyggelig var det med gjenhør av låter som «Can’t Keep Checking My Phone», «That Life» og ikke minst «Swim And Sleep (Like A Shark)».

Alle foto: Ketil Martinsen.