Enestående oppriktighet og fortapelse i musikken gjør The Lemon Twigs til så mye mer enn frydefull og sprudlende 1960- og 70-talls-replika. Å få oppleve deres konsert på Parkteatret i Oslo torsdag 17. september var som å bli plassert i en tidsmaskin samtidig med at Long Island, New York-kvartetten spredte ekte smittende, lystbetont musikkglede på tvers av generasjonene i det utsolgte lokalet på Grünerløkka.
Folk storkoste seg og veteraner på den lokale musikkscenen snakket om å ha vært vitne til en av de beste konsertene de noen gang hadde sett. Fabelaktig fint var det. Harmonier og snappy, velarrangert solskinnspop med enkle, fengende tekster som er nærmest tidløs.
«My Golden Years» pumper lettsindig i gang festen etter at frendene i Plastic Family har gitt sin versjon av fortidens musikk, Den er et godt eksempel på hvordan sitronkvistene fusjonerer samtidens tempo med klassisk låtskriverferdigheter og formular, En strålende oppløftende powerpop hymne der The Beach Boys kan høres i vokalharmoniene.
Tekstmessig er det en energisk påminnelse om å få hvert minutt til å bety noe og leve opp til sitt fulle potensial.
Publikummet svelger budskapet og musikken rått fra første stund, og er fullstendig låst inn i det som skjer på scenen. Nærmest unisont synger de med, hopper og danser av begeistring mens de skyller ned øl. Naboene våre i lokalet kan ikke få fortalt nok ganger hvor mye de koser seg og hvor utrolig bra dette er, selv om vi også skimter noe misnøye hos en kar på toalettet over det totale fraværet av oppriktig egenart.
Drømmende optimisme
Brødene Brian og Michael D’Addario var i meget god vigør og vartet opp med uskyldsren hengivenhet og naive, fine sanger om kjærlighet som tok oss tilbake til lyrikk og lydbilder før vi var født.
Brødene Brian og Michael D’Addario var i meget god vigør og vartet opp med uskyldsren hengivenhet og naive, fine sanger om kjærlighet som tok oss tilbake til lyrikk og lydbilder fra før vi var født. En tid da det var plass til drømmende optimisme. Når de skal spille en mer ettertenksom låt, ber de høflig om unnskyldning for dette.
Med ubønnhørlig tempo spiller de 24 låter, nesten uten å unne seg en eneste pause. Det er likevel aldri rushet, bare konsentrert og fokusert, slik vi kan like det. De bedriver heftig gitar showmanship, gjør splitthopp og annen moro som barn av den klassiske rockestjerne-skolen, og det fungerer fortreffelig. Vi trenger mer slik swagger, imponerende utstråling og kommanderende selvtillit på scenen.
Utmerket håndverk
Dette er et utmerket håndverk der hookene sitter tett, refrengene lander godt og broene fungerer.
De upåklagelige vokalharmonier må trekkes frem spesielt der særlig Brian og Michaels stemmer kler hverandre godt, men også de andre fyller fint inn. Det sprudler moro og glede av samklangen de får frem. Begge brødrene setter seg dessuten bak trommesettet på ulike tidspunkt, multiinstrumentalister som alle fire er. Alle er de en viktig del både musikalsk og visuelt av en stram helhet der de to brødrene likevel får være litt mer i forgrunnen.
Selvsikkert og rakt går de på sak, fyrer gjennom låter fra deres tre seneste album Look For Your Mind (2026), A Dream Is All We Know (2024) og Everything Harmony (2023), aller mest den nyeste naturligvis. I tillegg er selvsagt «The One» fra Songs For The General Public (2020) med, et par enkeltstående låter og en cover av svenske Tages «Every Raindrop Means A Lot».
Låtene er korte, men finurlige. Det er en slags kraftpop for vår tid med utmerket hovedvokal som de veksler sømløst på seg i mellom. Det kan låte som hva som ble betegnet som The Golden 60s pop et øyeblikk, 1960-talls folk rock det neste og her er også plass til akustiske ballader. Det er barokkpop, soft pop, psych pop, glam og surf utført med forståelse og eksplosiv catchy tilnærming.
Dette er et utmerket håndverk der hookene sitter tett, refrengene lander godt og broene fungerer. Sangene har en klar og tydelig struktur. Det er melodisk uten å bli glatt eller for mykt og det er komplekse strukturer under den catchy og varme overflaten.
Tørrvittige kommentarer
Kommentarene mellom låtene kvikke og tørrvittige der de prater om besøk på Munch-museet inspirert av Scream-filmene og trommisens seks timer korte titt på platebutikken Råkk & Rålls.
Visst kan man peke på direkte referanser til særlig The Beach Boys, The Beatles, The Zombies, Wings, Big Star, The Raspberries, Supertramp, Electric Light Orchestra, Simon and Garfunkel, etc, men det låter likevel også her og nå i all sin analoge prakt. Bandet legger heller ikke skjul på fascinasjonen for fortiden, noe det lange besøket på bruktsjappa på Karl Johan bare understreker. At faren var en kjent låtskriver fra power pop-æraen, hjelper nok også på. Tidlig skal folk krøkes, sies det.
Her er det i hvert fall ingenting i veien med forståelsen eller hengivenheten de legger for dagen. Dette låter genuint og autentisk av en annen tid, samtidig som det heller ikke låter utdatert i dag. Det må være et respektabelt kunststykke.
Det er fint når Brian kommer ut alene, roer det hele ned med kassegitar til de første ekstranumrene. Både «Corner Of My Eye»- et stykke understated barokkpop om tapt kjærlighet – og tidløse «Joy» er vakre, bergtagende låter som gir oss gåsehud nedover ryggen. Så hentes hele bandet ut igjen, Brian finner nå frem bassen og de gir seg Gøteborg-bandet Tages i vold før deres egen «How Can I Love Her More?» besegler kvelden med nikk til John Lennons «Mind Games», men også både Carol King og Brian Wilson.
Lekfull fremføring av gode låter holder seg bestandig relevant, får bli vår konklusjon.
Totalt sett fungerer konserten nærmest som et statement om berettigelsen til klassisk låtskriving med historisk fundament i en ny tidsalder, og vi i disharmoni vil være med på veien videre, ikke minst når The Lemon Twigs står på scenen. En rimelig uforglemmelig aften ble det i hvert fall. Anmelder må skaffe seg mer enn de tre nyeste albumene i samlingen sin.
Alle foto: Per-Otto Oppi Christiansen.
Vær den første til å kommentere