Verdig og vemodig avslutning med bob hund

Avskjedskonserten eller Slutscenen med svenske bob hund på en norsk scene på Sentrum Scene lørdag 23. august ble både vemodig, verdig, lekfull og bra, men langt i fra perfekt. Absurdistisk, fyndig, teatralsk og samtidig hverdagslig og gøyalt smittende.

Thomas Öberg roper i digre kjegler som han også kaster opp i luften når de ikke blinker, står oppå barrikadene støttet av publikum, er ute i salen og prater mye. Skåningen er som vanlig ikledd en maske som gjør ham til en blanding av bankraner og fantom. Humoren sitter løst og han viser frem en smal preppet kropp uten underhudsfett mens han spretter rundt på podiet som en duracellkanin.

De åpner med «Rök i dina ögon» mest for bandets egen skyld. En låt de er veldig stolte av, men nok ikke kan få hjelp med teksten til som på så mange andre av deres låter, introduserer den 58 år gamle sangeren.

Jonas Jonasson leker med gamle analoge synther. Mats Hellquist hamrer ut tunge stødige basslinjer. Conny Nimmersjö tryller frem forunderlige gitarmelodier i telepatisk kontakt med en John Essing i fiskerhatt på motsatt flanke.

Aller mest imponerer kanskje likevel Christian Gabel som overtok bak trommene etter Mats Andersson. Drivende, motorisk setter han standarden. I tillegg har de nå fått med seg Esther Lennstrand på marimba og vibrafon.

Nye tilleggsklanger er et fint tilskudd!

Sprettent og energisk

Det var sprettent, energisk, egensindig og humorfylt tross at stadig flere rolige, ikke like medrivende låter har funnet veien inn i repertoaret og oppbyggingen av settlisten ikke var optimalt der det i starten hakket mellom roligere ting og sprutende indiepop med røtter i new wave. Noen av disse mer dempede låtene innehar imidlertid en større musikalsk dybde og viser bandets evne til å fornye seg og å være musikalsk nysgjerrige. Bandet er forbløffende bra og har spilt på seg masse rutine.

Generelt sett er det ofte slik at de formidler underliggende lag av noe dypere under en leken overflate. I like stor grad banalt som dypsindig.

«Nu är det väl revolution på gång?» løfter taket ute blant publikum tross at frontfiguren i forkant innrømmer at han ikke lenger tror på noen stor omveltning eller innflytelse verken i bandet eller samfunnet, og anmelder har hørt de gjøre den betraktelig bedre og mer kraftfullt tilstedeværende.

«Folkmusik förr folk som inte kan bete sig som folk» vekker både smil og jubel med sitt enkle, hektende tsjekkisk-skånske kok.

Lydbildet er en vekslende, kontrastfull miks av Kraftwerk, D A.F, Iggy Pop, Pere Ubu, Dick Dale, Plastic Bertrand, Kal P Dal, Neu!, Jonathan Richman, The Velvet Underground, Simple Minds og en hel masse annet. Forholdsvis eklektisk, dur og moll om hverandre, men ofte med opprinnelse fra tidlig 1980- eller sent 1970-tall. Det er plass til både rundgang og fuglesang, men man vet likevel alltid omtrent hva man får. Skranglete melodier og aparte rytmer. Mykt og hardt og kaotisk i en herlig kompott. Så også i kveld.

Avskjedskonsert i Stockholm

«Ett fall & en lösning», bandets oversettelse og popifiserte omskrivning av Pere Ubu sin «Final Solution» er også umåtelig populær.

30. august spiller de sin aller siste konsert i Sødermalm i Stockholm på Zinkensdamm IP nære øvingslokalet hvor det hele startet for 33 år siden. Etter at vi vinket farvel med hardcorepunkbandet Refused på Øyafestivalen gir vi nå slipp på ennå ett av de store svenske 1990-tallsnavnene. Tre kvelder på rad – 21.-23. august – fylte de opp Sentrum Scene i Oslo, dandert i veiarbeiderkjegler i ulike størrelser. Blant publikum var det både nordmenn og svensker. Overraskende mange virket å se gruppen for aller første gang. Noe de selv markerte med en «markedsundersøkelse» hvor disse ble bedt om å rekke opp hånden.

Det er gøy når de henter ut Silja Sol til gjestesang og – dans på «Fantastisk». Hun eier også scenen for en stakket stund i herlig samhandling med Öberg uten å helt ta luven fra ham. Låten gir oss lyst til å svinge på hoftene med sitt ljuvende bassdriv og tunge synther. Noe svensken senere oppfordrer til og kommenterer at riktige menn kan og gjør.

Fint, stramt og velspilt

Vokalisten minnes hvor de kommer fra og den første konserten for to personer og det de trodde var en papegøye, men som viste seg å være en grillet kylling. Så drar de igang «RockaBilligt».

Først og fremst var det en del å utsette på låtutvalget til de snodige svenskene som blant annet utelot sin store gjennombruddslåt «Istället förr musik: Förvirring».
Personlig savnet jeg altså mine to favorittlåter med bandet «Istället förr musik: Förvirring» og «Helgen v. 48». Jeg kunne også nevnt «Düsseldorf», «Edvin Medvind», «Förträngda problem» blant savnene. Slik virker det også å være for mange andre vi prater med som fort tilføyer ytterligere sanger. Sånn er på en måte naturlig for band med en lang, god karriere, men man utelater kanskje ikke slagerne?

Underveis ber de flere ganger om en pause for å holde et møte seg i mellom da de er et demokrati, et demokrati der alle er misfornøyde. Vi kan se dem samles i en ring. Dette gjentas et par ganger til og oppleves noe internt og langtekkelig for oss som tilskuere.

Aftenen slutter med lange lydlooper som tilsynelatende aldri tar slutt. Alt i alt var det likevel mer enn fint, stramt og velspilt.

«Trallala lilla molntuss, kom hit så skall du få en puss«, for å si det med en av hitene de valgte å inkludere. De er nemlig søte og det gir oss tinnitus i hjertet å tenke på at de ikke lenger skal finnes i denne formen, tross at jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har lyttet til deres nye materiale med virkelig begeistring. Det er noe med å gi seg mens leken er god. Den purunge supporten Drakånis pekte inn i fremtiden med entusiasme og «bob hund-sangen».

Se den siste konserten til bob hund via livestream lørdag 30. august. 

Fotogalleri: Johannes Andersen