Veslemøy Narvesen er ute med sitt andre album

Multiinstrumentalisten og avantgardepop-artisten Veslemøy Narvesen ga nå fredag 16. januar ut sitt andre album, Letting All The Light Through. Hun feiret det med en slipp-konsert på Parkteateret i Oslo samme kveld. Plata er allerede anmeldt i enkelte aviser og tidsskrifter, og den har gjennomgående fått god kritikk.

Veslemøy Narvesen er 28 år og opprinnelig fra Kristiansand. I dag er hun trondheimsbasert. Hun er en svært allsidig musiker med bakgrunn fra klassisk piano og gitar som barn før det ble hovedinstrumentet slagverk. På albumet spiller hun både piano, trommer,  synthesizer, trommemaskin og programmering. I tillegg har hun hovedvokalen.

Veslemøy Narvesen har utdanningsbakgrunn fra Norges Musikkhøyskole i Oslo og fra Institutt for musikk (NTNU) i Trondheim. Hun har med seg musikere med bakgrunn innen både jazz, klassisk og muligens alternativ pop. Til det sistnevnte har hun hentet mye inspirasjon fra en amerikaner, Ethan Gruska. Han tilhører et miljø i Los Angeles som tøyer rammene for hva lydbildet i popmusikk kan være.

De andre musikerne er Håkon Kjenstad Brunborg på synth, el-gitar, fiolin, trommemaskin og pedal steel gitar, Nicolas Leirtrø på kontrabass og barytongitar, Sondre Moshagen på synthesizer, Ketija Ringa Karahona på fløyte, Oda Holt Günter på fiolin og Ingrid Margitte Narvesen og Bethany Forseth Reichberg på kor. De to siste er søstera hennes og en kollega fra gruppen Mall Girl.

Intervju med Veslemøy Narvesen.

Opprinnelig musikk med deltakelse av KORK

Sangene på plata ble først skrevet for et samarbeid med Kringkastingsorkesteret. Der gikk Veslemøy Narvesen inn og arrangerte sangene for fullt orkester. Dette opplevde hun som musikalsk risikabelt, for hun kommer selv fra frie musikkformer som jazz og improvisasjon. Der er det ikke stramme arrangementer å holde seg til. Ok, det gikk fint, og konserten er sendt på NRK TV. Hun syntes det å eksperimentere med klanger i arrangementer var spennende.

Det nye med denne plateinnspillingen var at dette store orkestrale lydbildet skulle omgjøres til en vesentlig enklere instrumentering tilpasset et studioalbum. Det er dette Veslemøy Narvesen har gjort på denne plata. Multiinstrumentalist og produsent, Håkon Kjenstad Brunborg skal visstnok ha vært en viktig medhjelper her.

 Et personlig album

I presseskrivet står det at dette er tekster som er personlige for artisten. Den gjennomgående problematikken er det å stå i forandring og i en prosess. Hun oppfatter seg selv som ei jente som er i slutten av 20-årene og som er på vei til å bli «ordentlig voksen.» Hun har gjort seg refleksjoner rundt dette og hvordan hun har måttet utfordre sin virkelighetsoppfatning. Hun har skiftet «drakt» flere ganger og har måttet tilgi både seg selv og andre.

Hun har lett etter det gode, og her kommer også platetittelen inn, Letting All The Light Through. Det handler om å slippe lyset inn, altså å ta inn det gode. Dette synes hun er viktig i den tida og den verdenen vi lever i nå, å slippe det gode inn. Det vil som regel være svingninger i livet, og det kan gjelde både å omfavne det lyse og det mørke. Det er som regel kontraster.

Musikken på plata

I musikken prøver hun også å formidle denne dualiteten. Det står at hun har det kalde og maskinelle i trommer og synthesizere, og at det varme kommer fra pianoet, strykerne og fløyta.

Mine personlige betraktninger går mer i retning av at dette er ulike landskap av lyd og arrangementer. Hva et slikt musikalsk landskap kan være, kan vi for eksempel høre i siste del av låten «Rules.» Jeg satt med en følelse av at deler av dette kunne vært musikk til en film. Musikken kunne illustrert scener i et drama. Det er noe malerisk over dette. Det kan illustrere både stemninger og ulike landskap.

Følelsen av det lyse og gode får hun frem i tittelsporet, «Letting All Light Through.» Der hører du det positive og vakre i arrangementet. På alle sangene er det en myk og drømmende vokal som ligger oppå akkompagnementet. Disse arrangementene varierer noe, men her finner du både synthesizer, piano, trommer, fløyte, strykere, gitar, pedal steel gitar og koring. Det siste er en til dels kreativ form for koring. Du skal være ganske godt inne i musikk for å skrive disse arrangementene. Selv spiller Veslemøy både piano, synth  og slagverk. Perkusjonen kan noen ganger stå i en rytmisk kontrast til resten av arrangementet.

Mine personlige favoritter blant sporene på plata er «Forgive and Forget», «Hold Me Closer, «Rules» og «Letting All Light Through.» Et mer klassisk pianospill både åpner og avslutter plata. Ringen er sluttet.

Veslemøy Narvesen – en allsidig musiker

Vi må også komme inn på en del av det denne musikeren er med på. Hun spiller med flere ulike grupper i jazzgenren. Disse er til dels svært eksperimentelle. Det gjelder for eksempel den danske saksofonisten Mette Rasmussen. Ellers har Veslemøy slått slagverk sammen jazzgrupper som Mall Girl, Kongle trio, Trondheim, Jazzorkester, Schemes Quartet og Ladybird Orchestra. Hun slår også trommer til de to trondheimsbaserte jazz-jentene Johanna Reine-Nilsen og Sarah Fjeldvær. I tillegg til dette er hun produsent på platene sine.

Veslemøy Narvesen har ei høy stjerne i det norske jazzmiljøet. Hun turnerer også i utlandet. Hun har vært i både Europa og USA, men jeg så også at hun hadde spilt jazz i India. Til Trondheim kommer hun på Jazzfest 8. april. Nå 22. januar spiller hun både på Tungenes fyr i Stavanger og på Bergen Jazzforum på kvelden.

Terningkast

Er dette ei god eller veldig god plate? Jeg har sett flere vurderinger. Det har vært både femmere og en firer på terningen. Begge mener jeg det går an å forsvare. Det kommer bare an på hvilke ører som hører, og hva du vil ha ut av musikken. Noen mener at dette er ei plate til hjelp i både hustrige vinterkvelder og mot dårlige nyheter fra den store verden. Det er godt mulig at den egner seg til å dempe slike ubehageligheter. Andre sier at de får flere virkelig gode melodier på plata, og at arrangementene gir dem noe. Det er også klart relevant. Dette er høyt utdannede og dyktige musikere.

Personlig er jeg enig i at arrangementene er spennende. Jeg mener likevel at plata totalt sett kanskje er litt ensformig i «sounden.» Det er heller ikke sanger som sitter igjen i hodet mitt, for å si det sånn. Dette skal jo tross alt være popmusikk. I dette tilfellet snakker vi om popmusikk   for viderekommende.