Visesanger Trine Harbak sitt debutalbum

Dette albumet har faktisk vært ute siden begynnelsen av oktober 2025. Jeg ble gjort oppmerksom på denne plata først nå i januar, og derfor blir det en forsinket omtale. Jeg er imidlertid glad for å ha fått stifte bekjentskap med denne artisten.

Mest sannsynlig er det også en del lesere som ikke hørt om denne visesangeren før. Trine er trondheimsjente, men familien hennes stammer fra Harbak i Åfjord på Fosenhalvøya i Trondheimsfjorden. Jeg nevner dette fordi artisten er nært knyttet til naturen ved sjøen i Åfjord – landskapet, vinden og bølgene.

Trine Harbak er i dag ikke heltidsmusiker. Hun er også realfagslærer for voksne og da med en forkjærlighet for naturfag. Det skinner gjennom i tekstene hennes. De handler mye om det å fremheve det ekte og det som naturlig kommer fra naturen. Nettopp dette med det ekte og ikke tilgjorte synes hun er viktig å formidle. Det gjelder både det vi skriver, skaper og ikler oss. I dag kan en tekst være fullt ut skrevet av en datastyrt robot, og bilder kan være manipulerte eller pyntet på. Det er i det hele tatt mer enn nok kosmetiske tilbøyeligheter. Dette gjelder også i høy grad den menneskelige kropp.

Et lavmælt album

På en måte kan vi si at både Trine Harbaks tekster og musikk står i en kontrast til dette. Her er det en ren og myk vokal som ligger nært og langt fremme i lydbildet. Den er helt og holdent naturlig. Hun bruker også akustiske instrumenter som gitar, piano, trekkspill, kontrabass og perkusjon. For å skape litt uro og spenning i lydbildet, bidrar Alexander Pettersen på el-gitar med en skurrelyd. Skjalg Raaen er også med på pedal steel. Sistnevnte har også Trine opptrådt en del sammen med.

Det er blitt et gjennomført lavmælt album som kler tekstene og musikken til Trine Harbak. Hun fremhever også selv de hun har samarbeidet med på Brygga Studio i Trondheim. Dette gjelder produsentene Pål Brekkås og Alexander Pettersen. Pål Brekkås er også den som har tatt seg av miksingen. Disse har gitt henne den nødvendige personlige frihet til å utfolde seg som multiinstrumentalist.

Ikke uten spenning

Selv om denne musikken fremstår som stillferdig og rolig, så er den ikke uten spenning. Det går på både det at flere instrumenter kommer inn etter hvert, og det at det ligger litt disharmoni i det musikalske uttrykket fra el-gitaren. Dette gir en nødvendig variasjon og uro. Og det er også litt uro i tekstene til Trine Harbak. De har fått frem det i produksjonen.

Trine selv ser på seg selv som en litt bredere formidler av musikk – både vokalt, tekstuelt og instrumentalt. Hun oppfatter ikke seg selv som en renheklet stor vokalist.

Som en sang som musikalsk skiller seg ut på albumet, vil jeg trekke frem «Kunstig Lys.» Etter en rolig åpning med vokal oppå lange akkorder på trekkspill, så går de over i noe som minner meg om en tango. Kanskje er det også litt blanding av tango og østeuropeiske arbeidersanger. Det er en valsetakt. Kriss Stemland er her med på piano, og Alexander Pettersen gjør en skikkelig relevant gitarsolo.

Hva er det hun synger om?

Hvis jeg nå fortsetter med «Kunstig Lys», så sier hun selv at det er ei vise om barndom og lengsel, fra voksenlivets mørke kroker. Hun synger nå om at hun levde som en kunstner, og at hun levde på latter, lys og minner. Hun har vært både en kunstner og drømmer og levd et liv i kunstig lys.

 

Åpningskuttet og tittelsporet «Da æ va av skog» omhandler det å ha en lengsel bort fra det oppkonstruerte livet og lengte tilbake til barndommen da livet var vesentlig mer preget av det jordnære i skog, sjø og fjell. Når vi blir større, kan livet bli tatt litt ut av våre hender. Det ender med byliv, tjas, mas og en higen etter eiendeler. Trine Harbak mener vi må utnytte vårt nærvær til jorda før vi forlater den. Denne låten inneholder dessuten et nydelig av avpasset arrangement. Overgangen fra vers til refreng er virkelig iørefallende.

Lynget bedre enn rosene

En annen sang som tar opp dette med natur, er «En sang om lyng.» Trine Harbak liker lynget bedre enn rosene. Lynget visner ikke på samme måte, og det er grønt hele året. Vi kan si det er mer naturlig og robust i vær og vind, akkurat slik tekstforfatteren vil ha det.

Sang nummer to på plata, «En blås og en bønn», omhandler en hyllest til et liv man har prøvd å leve. Her har hun med seg den svenske visesangeren Stefan Sundstrøm. Han er nå 65 år og er godt inne i den svenske visetradisjonen. Han har gitt ut om lag 30 LP-er, derav én med sanger av den svenske visekunstneren Evert Taube. Trine og Stefan har kjent hverandre lenge. Han har vært mye i Trondheim.

I denne sangen bygger det seg opp i forhold til arrangement. Etter hvert får vi både piano, synthesizer, el-gitar, akustisk gitar og slagverk. Sistnevnte instrument er det Stian Lundberg som tar seg av. Han har en bakgrunn fra gruppen Johndoe.

Kjærlighet er et tema på flere sanger

Enkelte av sangene på plata omhandler ulike typer kjærlighet. Det er «Jord» som er en hyllest til mannen i hennes liv og far til ungene hennes.

«Elskervals» skildrer et voksent forhold som når dypere enn det første begjæret. Men her omtaler hun også et forstyrrende element som kalles tid. Det blir under veis en slags tåke i forholdet. Hun avslutter med at kjærlighet er noe mer enn denne forelskelsen og begjæret.

«Stjerne» handler om å bli blendet i noens lys. Kanskje er dette lyset en refleksjon av en selv. Hun påpeker at det er mange sorte hull der oppe. Det er stjerner som har eksplodert og sluknet. Hun synger at hun reiste opp til stjernen og landet. Resten får kanskje lytteren tolke selv.

Vi kan i stedet prøve å være ekte

Sangen «Streng/Mild» tar for seg det å være glad i seg selv. Kanskje kan vi prøve å unngå å være strenge og slemme med oss selv for at vi skal fremstå som det motsatte overfor andre. Det kan jo også omhandle å være mindre fordømmende overfor egen kropp. Vi kan i stedet prøve å være ekte.

Denne låten er litt spesiell i og med at Trine har spilt og gjort absolutt alt på den selv, inkludert produsering. Hun fikk låne studioet til Skjalg Raaen.

Plata avsluttes med sporet «Kan du tru på drømma?»  Her får jeg et innrykk av at artisten vil ha sine drømmer i fred og tro på dem. Hvis vi ikke har drømmer, hva annet skal vi ha? Men det er en motsetning også her. Vi kan naturligvis bli skuffet, lukke øynene for virkeligheten og klamre oss fast til noe som ikke er så bra. Personlig tolker jeg likevel tekstforfatteren til at vi bør ha drømmer, men kanskje ikke være altfor naive.

Ei plate de har lykkes med

Det sterke med denne plata er at Trine Harbak og hennes musikere og produsenter har lykkes med å spille inn ei neddempet plate innen visesjangeren, men som likevel inneholder virkemidler som gjør den noe variert. Det går på både instrumentene som brukes og arrangementene. Disse passer til artistens vokal og tekster. Det er også et fint budskap i lyrikken.

Det er blitt ei plate som er varm, stemningsfull og nær. Kanskje kan det finnes noen flere varierte vokale uttrykk, men dette er bare debutplata. Jeg føler sangene gir meg noe, og da får vi si «well done» til både artist, musikere og produsenter.