Vurdering
Volbeat på Trondheim Rocks 2026 4/6
Vurdering
Volbeat på Trondheim Rocks 2026 4/6Det var danske Volbeat som var de siste ut på scena på årets Trondheim Rocks. Vi fikk en og en halv time med hardrock kombinert med noe 50-tallsrock og en liten dose country. Det er vel disse kombinasjonene som gjør denne gruppen litt spesiell. De turnerer såkalt «worldwide,» men Europa ser ut til å være det største markedet.
I forhåndsomtalen er bandet beskrevet som en av Danmarks største musikalske eksportsuksesser, og de er et av Europas mest ettertraktede live-band.
De har ifølge samme kilde et publikum som strekker seg langt utenfor metalscenen. Ellers er det blitt seks millioner solgte album og 143 gull- og platinaplater. Det vises også til gruppens flere hits og deres refrengorienterte låter som setter seg i hodet umiddelbart.
Melodiøst med ulike rytmer
Volbeat er nok mer refrengorienterte og melodiøse enn de andre metal-gruppene som opptrådte på festivalen. Det er likevel en viss forskjell på det repertoaret de presenterer. Det var hardt rocke-kjør med metal-lyd i gitarene, men likevel fikk vi av og til noen roligere, tyngre rytmer og låter som hadde en klart mer 50-tallsinspirasjon.
Det ble nå også et lite innslag av country, og jeg så plutselig en akustisk gitar samtidig som de spilte litt av Johnny Cash sin «Ring of fire.» Denne var vel knyttet til deres egen låt, «Sad Man’s Tongue» som er en klart country-preget låt.
Morsomt påfunn
I forhåndsomtalen er også stilarten punk nevnt. En låt som for eksempel «Radio Girl» kan kanskje minne noe om punken i den raske rytmikken. Litt ut i låten kan en nå for så vidt si at «Sad Man’s Tongue» også ligger litt der. Ok, det er mest hardtslående rock ‘n roll som blir spilt fra scena.
Mot slutten av konserten kom de mest kjente låtene til Volbeat. Det var dansk/engelske «For Evigt,» «Still Counting» og «A Warrior’s Call» fra 2010. Stemningen i publikumsmassen hadde da økt betraktelig. Rundt låten «Still Counting» kom det et lite stunt. Vokalist, frontmann og gitarist Michael Poulsen ville ha neste generasjons rockere opp på scena. Det kom etter hvert en anselig mengde barn og unge opp og sto der mens de spilte låten. Dette var jo et morsomt påfunn. Det var med på å lage en fin ramme i sluttfasen av konserten.
Drevne musikere
Disse gutta har vel holdt på i 25 år bare i denne gruppa. Før der var de også aktive. Det er klart at disse kan å spille. De var til tider temmelig tette i kompet. Ellers var det noen gode gitarsoloer, også tostemte. Det var heller ikke tvil om at de rocket godt, og at publikummet deres var med på notene.
Underholdningsverdi, originalitet og troverdighet
Så er det dette med underholdningsverdi, originalitet og troverdighet i fremtoningen. I den lokale pressen var journalisten skeptisk og mente det var godt i overkant av kalkulert publikumsfrieri. Terningkastet lå ett under meg. Dette er ikke feil, det er bare et spørsmål om hva vi skal fokusere på. Det vil alltid være et element av subjektivitet i det vi kritikere driver med. For eksempel kan dette med å dra alle disse unge opp på scena, både sees på som noe morsomt og et publikumsfrieri.
Er det så bra?
Det akkurat jeg tenkte på, var at det var veldig mye press på frontperson, vokalist, gitarist og låtskriver Michael Poulsen. Samtidig er nok dette noe det er veldig vanskelig å gjøre noe med.
Gruppen spiller nå låtene sine. Noen av dem er fengende, det er det heller ikke tvil om. Personlig slet jeg likevel noe med å forstå at dette er så bra at de er etterspurte verden over for musikken sin.
Det skal visstnok være en viss polarisering i forhold til denne gruppen, altså liker /liker ikke. Noen kommentarer inne i presseteltet var i tråd med dette.
Det ble nå et punktum for det hele. Det var arbeidsdag dagen etter, og en del hadde allerede dratt hjem da fyrverkeriet satte i gang bak hovedscena sånn ti minutter over kl. 23. Trondheim Rocks 2026 var over. Arrangementet hadde klart bestått prøven på det nye området på Lade!
Volbeat består av: Michael Poulsen på vokal og gitar, Flemming C. Lund på gitar, Kaspar Boye Larsen på bass og Jon Larsen på slagverk.
Alle foto: Obelix Barbala og Ivar Rømo.
Vær den første til å kommentere