Wilco på Sentrum Scene 08.09.2019

Jeff Tweedy og resten av Wilco gjør en solid jobb

Wilco er et band som er et resultat av at Jeff Tweedy og Jay Farrar splittet opp den sjangerdefinerende alternativ countrygruppa Uncle Tupelo. Farrar fortsatte i ganske lik stil medSon Volt, mens Tweedy fjernet seg litt fra countrymusikken med Wilco.

Wilco er nå på turne med en plate de ikke har sluppet ennå. Ode To Joy kommer i oktober. De starter med to låter herfra i kveld. Den ganske rolige «Bright Leaves» blir litt skjemmet av altfor høye trommer. «Before Us» er også rolig, men med litt mer gitar, og en litt mindre tilbakelendt Jeff Tweedy. Det er litt mer futt i «I Am Trying To Break Your Heart». Denne fengende låta har godt driv, og med den kommer konserten skikkelig igang. En kort og konsis «War On War» følger, før et par rolige låter med behagelig lydbilde og godt driv. Den sløye «Handshake Drugs» har et medrivende lydbilde som toppes med en gitarsolo. Bandet gir på utover låta slik at det minner om utskeielsene til Neil Young når han spiller live.

Sjangeroverskridende

«Hummingbird» er rolig, men fengende poprock. Det starter veldig rolig på «Bull Black Nova», men plutselig er det et brekk over i et rocka lydbilde med mye gitar og trommer. Det låter litt blues, litt Young, men mest låter det typisk Wilco når de gir på i mer utsvevende og høylytte instrumentale partier. Det låter skikkelig tøft. Tweedy forteller om raring på siste konsert de spilte på Sentrum Scene som mente han var Gud. Han tilkalte sikkerhetsvakter på seg selv, for så å krangle med dem. Heldigvis har vi ingen slike her i kveld.

Velspilt og solid

«Via Chicago» er et høydepunkt i kveld. Den er rolig, fengende og populær. Nå med steelgitar, som løfter låta. Flere ganger i løpet av låta går trommisen fullstendig agurk, og trommer like besatt som The Animal i Muppet Show. Mot slutten av låta gir de på så mye at folk blir dratt med. «I’m Always In Love» er kontant og rett frem rock som fenger. Den nye «Love Is Everywhere (Beware)» har et fint lydbilde, men en litt kjedelig melodi.

«Impossible Germany» er en fin låt med fjongt riff og en gitarsolo som minner mer om blues enn rock. Låta har et godt driv og er kveldens beste til nå. Soloen blir mer og mer rocka før de roer det ned mot slutten. Noe så sjeldent som en positiv og uptempo country, gjør at «Box Full Of Letters» minner om opphavet i Uncle Tupelo. Hiten «Jesus, Etc.» er ganske rolig. Den fjonge låta får et nytt lydbilde med hammondorgel og steelgitar. Den ellers ganske tilbakelendte Tweedy er ganske intens på den korte rockeren «Theologians». Bandet er sjeldent bråkete på «I’m The Man Who Loves You», men det funker. De avslutter hovedsettet med en ganske intetsigende trall, så det er godt de snart kommer på igjen for ekstranummer.

Gode ekstranumre

De kommer på igjen med «Random Name Generator», som er americana med futt i. Gitarriffet gjør mye av låta. «The Late Greats» er en typisk mid-tempo Wilco-låt, men en av deres beste. De nærmer seg country med «California Stars», som de har spilt inn sammen med Billy Bragg. En festlig banjosolo og fint gitarspill er med på å løfte låta.

Den for meg ganske ukjente «I Got You (At the End of the Century)» minner meg om at Wilco har mange gode, mindre kjente låter. Når de spiller med like mye trøkk som her, er det umulig å ikke like. Trommisen går litt agurk, mens resten av bandet tar en siste utblåsning. Da skulle en tro at de gir seg der, men de har tidligere i konserten fått rop fra salen om å spille «Misunderstood», så de avslutter med den. Låta starter rolig, før et brekk der de gir på, til de roer det ned igjen på verset. Jeff Tweedy har en lett forvrengt stemme. De avslutter med å gi på, også i vokalen. Dermed avslutter Wilco en kveld med få dødpunkter, men også få gåsehudfremkallende øyeblikk. Wilco er solide, men de nye låtene er ikke blant deres sterkeste, noe som ikke lover så godt for den kommende Ode To Joy.