Yoguttene sin siste konsert, kanskje

Sist jeg hørte på Yoguttene var jeg rundt 14–15 år. Siden det har de egentlig bare ligget der som et godt, litt tåkete minne fra ungdomstiden. En sånn greie man ikke helt vet om man faktisk savner, eller bare liker tanken på. Gjengen har etter hvert fått en slags kultstatus i norsk hiphop, og nå skulle de spille sin kanskje siste konsert.

Tekst: Mathias Mørk

Oppvarmingen besto av en rekke artister som, ærlig talt, lå ganske tett opp mot Yoguttene sitt eget uttrykk. Det var mye av det samme – litt samme flyt, samme holdning, samme type låter. Jeg har likevel sjelden sett så mange halvdårlige artister skape så god stemning. Så man kan egentlig ikke klage. Det funka, folk koste seg, og det er jo det som teller.
Men etter det som føltes som å få hele Bergen dytta inn i øregangene på én gang, så sto de plutselig der.

Det er ikke bare bare å levere så mye Bergen på Rockefeller uten at det bikker over til å bli
irriterende, men de klarte det. Så vidt. De fylte nok kvota for gangster/trap-Bergenser for hele Oslo denne lørdagen, men det funka. Det ble på en måte ironisk hvor Bergensk hele konserten var.

Oppblåsbare dyr fordi de gjør det for dyrene

Scenen fylles opp av oppblåsbare dyr idet «Dol$e Gabana» sparker i gang konserten, og Rockefeller er med fra første sekund. Det er kaos på en kontrollert måte – akkurat slik Yoguttene alltid har operert.

Guttene leverer greit, men det er vanskelig å ikke få følelsen av at det kanskje ble litt for mye «vin og rap» backstage før de gikk på. Det virker til tider som de er mer opptatt av å ha det gøy enn å faktisk levere et tight show. Men samtidig – når du er Yoguttene, så er det kanskje nettopp det som er poenget.

Det føltes også som om det skjedde mer backstage enn foran scenen. Folk kom og gikk hele tiden, mest inn. Siden jeg sto rett ved siden av scenen, var det umulig å ikke legge merke til det. Hver gang noen gikk inn eller ut, ble det et lite uromoment i publikum. Fokus flyttet seg. Litt for ofte. Det ga en slags følelse av at det fantes en fetere fest et annet sted – og det er egentlig det siste du vil at publikum skal føle.

Samtidig er det én ting Yoguttene virkelig skal ha:

De får med seg alle.

Det er ikke nødvendigvis fordi de er teknisk overlegne live, men fordi de har klart å bygge noe større enn bare musikken. Publikum vil være med. Det føles som en slags kollektiv greie – et ironisk fellesskap hvor alle er med på spøken, men ingen helt sier det høyt.

Føles mer som en fest enn en konsert

Yoguttene har på mange måter skapt sitt eget univers. Et univers hvor det er kult å bry seg litt mindre, men samtidig bry seg nok til å møte opp. Og det merkes.

Konserten føles mer som en fest enn en konsert. På de mindre kjente låtene står folk nesten i små sirkler og prater, noe som egentlig funker her. Det er ikke den typen konsert hvor alle stirrer intenst mot scenen hele tiden. På de største låtene derimot, er det full tenning – hender i været, allsang og den evige jubelen hver gang en 808-bass kicker inn.
Mellom låtene får vi alle de klassiske soundbitesene fra Yoguttene-universet, små interne referanser som bare forsterker følelsen av at dette er noe eget. Noe litt merkelig. Noe litt dumt.

Men også ganske genialt.
Mot slutten fylles scenen, som forventet, opp av hele gjengen – venner, bekjente, og det som føles som halve entourageet deres. Det er trangt, rotete og uoversiktlig, men også ganske riktig. De siste låtene drukner litt i kaoset, men det føles ikke feil. Det føles mer som slutten på en fest enn slutten på en konsert.

Og kanskje er det nettopp det dette var.

Ikke nødvendigvis en perfekt konsert. Ikke engang en spesielt stram en. Men en verdig avslutning på et prosjekt som aldri handlet om perfeksjon.

Yoguttene leverte ikke sitt beste show.
Men de leverte akkurat det folk kom for.

Alle foto: Ole Skog.