Åge Aleksandersen på Trondheimsnatt 2023 – Kongen av Sverresborg

Vurdering

Åge Aleksandersen på Trondheimsnatt 2023: 6/6

10 000 betalende tilhørere og en del flere folk var til stede på Sverresborg Arena til den årlige konsertopplevelsen «Trondheimsnatt» med Åge Aleksandersen og Sambandet. Det ble en tre timer lang konsert med både god variasjon, overraskelser og nærmest høytidsstemte øyeblikk. Gjesteartistene dette året var Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen og Violet Road.

Gruppen kom inn på scenen til lyden av plata «Leva Livet.» Rett etterpå satte de selv i gang den samme sangen og avløste i så måte plata. Showet var i gang. Ensemblet var fulltallig med tre blåsere og alt det resterende.

De fulgte opp med en klassiker fra den samme Lp-plata, «Fire Pils og en Pizza.» Her fikk vi en litt latinsk rytmikk og ei blåserekke som tilførte låten noe oppfriskende.

Den neste tror jeg var hans nyeste singel fra mai måned i år, «Din Sommer.» Denne er en litt utradisjonell Åge-låt, i den positive lyrikken, men kanskje også noe musikalsk sett. Det var denne og den femte låten, «Ugress», som jeg var litt usikker på i settlista. Hvis det var «Ugress,» så er den ikke utgitt ennå, men den er omtalt i media.

Foto: Tor Atle Kleven

Kjent stoff

Utover dette var det stort sett rimelig godt kjent stoff i settlisten. Den gamle rockerenn «Norge Mitt Norge» kom som fjerde låt. Her var det hele fire blåsere i sving. Den faste saksofonisten, Bjørn Røstad, var også med her, og ellers fikk vi kveldens første allsang.

Etter at Kari Bremnes hadde fremført fire sanger, kom Åge på igjen og tok sin mest kjente sang, «Lys og Varme.» Her akkompagnerte han seg selv alene på elektrisk gitar i begynnelsen. Det tok naturligvis ikke lang tid før allsangen runget over arenaen. Vi fikk også en fin saksofonsolo. Dette var ett av konsertens store stemningsfulle høydepunkter.

Overraskelser

Andre slike øyeblikk var for eksempel det overraskende valget av Prudence-låten «14 Pages» fra det første Prudence-albumet i 1972. Denne rolige og nydelige sangen har vært med meg siden tenårene.

Her kom også den neste overraskelsen; gruppen Violet Road ble med på låten. Vi fikk en tilnærmet Prudence-instrumentering hvor både trekkspill, tverrfløyte og mandolin var med. Dette var høydepunktet for meg! Det ble en helt utrolig god versjon av «14 Pages», både instrumentalt og flerstemt vokalt.

Noe av det samme skjedde på sangene «Bilde ta’n Ivers» og «Dekksgutten.» På den første akkompagnerte Åge seg selv igjen. Han stod alene på scenen, og publikums hender kom i været. Allsangen lå som et teppe over arenaen. Åge antydet selv at dette var en sang han nærmest var redd for å hente frem på scenen. Den betyr sikkert mye for både artist og folk. På «Dekksgutten» fikk vi et visuelt høydepunkt da nærmest hele arenaen satte på lys på mobilene sine og holdt dem i været. Selve sangen ble også utrolig bra fremført.

Både stemningsfullt og rocka

Andre stemningsfulle sanger var «Trondheimsnatt», «Eldorado», «Dains med dæ» og julesangen «24/12.» På den siste var trommeslager, Steinar Krokstad, duettpartner med Åge på vokal. Her fikk vi også en flott solo på instrumentet flygelhorn.

På «Trondheimsnatt» kom Åges datter, Line Sofie Aleksandersen, inn på scenen og sang sammen med ham. Dette er godt kjent fra før, men det skapte uansett en fin variasjon.

Blant den mer rocka delen av repertoaret fikk vi «Rosalita», «Ramp», «Hold fast», «Min Dag», «Rio De Janeiro» og Beatles-låten «Twist and Shout». Personlig var jeg særlig glad for at de spilte «Ramp», tittelsporet på dette gode albumet som kom før Leva Livet. Jeg likte også godt at de gikk «rett på» på låtene «Rio De Janeiro» og «Min Dag». På den siste tror jeg tempoet var satt litt opp, og det ga en skikkelig trøkk i denne sangen. Dette fungerte utrolig bra live, med både blåsere og allsang i publikum . På «Rio De Janeiro» fikk vi også både en saksofon- og trombonesolo.

Gjester

De tre gjestene på konserten stilte med sitt eget repertoar i sine avdelinger. Kari Bremnes spilte fire låter, og det samme gjorde Halvdan Sivertsen. Begge brukte Sambandet som backingorkester, men Kari hadde med sin egen keyboardist. Violet Road var de eneste som gikk inn som en integrert musikalsk enhet på en Åge-sang. De hadde imidlertid varmet opp i tre kvarter før hovedkonserten.

Det er en tradisjon å bruke gjester på disse arrangementene. Muligens var det i sin tid for å trekke nok folk. I dag ser jeg ikke behovet for det. Personlig ser jeg ikke det helt store poenget i at Kari Bremnes etc. fremfører sine egne låter på en konsert med Åge Aleksandersen. Jeg synes selv at konserten heller kan være minst en halv time kortere og bestå av bare Åge selv.

Neste år blir det et samarbeid med Kringkastingsorkesteret og ingen gjester utenom det. Personlig ser jeg positivt på dette. Åge trekker mer enn nok folk, og konsertene er utsolgt et år i forveien. Dette handler ikke om det musikalske, for gjesteartistene gjorde en utmerket jobb. Det er imidlertid lenge nok å stå for oss publikummere, og i tillegg er det så mye folk som skal transporteres til byen etterpå, at vi trenger den tida for å rekke de offentlige kommunikasjonene. Dette ble et problem på lørdag kveld.

Noen grunnleggende premiss

Når jeg skal begrunne terningkastet mitt, så vil jeg fremheve en del ting.  Det forutsetter jo naturligvis at du liker Åge Aleksandersen sin musikk. Han fremstår kanskje ikke som så nytenkende i dag, men i norsk sammenheng var han virkelig det på begynnelsen av 1970-tallet. Det var da han var med og skapte trønderrocken.

På konserten hørte vi blant annet hans enormt solide repertoar. Han har sanger som står som bauter i norsk rock, og som mange har et sterkt forhold til. Publikum responderer noe voldsomt på tilbud om allsang etc. Disse sangene har så klare melodilinjer at de sitter i hodene på folk. Det er ikke lett å skrive slike sanger.

Sterkt band og blåserekke

Jeg vil også fremheve hans bruk av blåsere. Jeg synes at blåsearrangementene er virkelig gode, og de løfter enhver sang hvor de brukes. Når alle fire er med, så høres blåserekka utrolig kompakt ut. Jeg vil også trekke frem at de gjør en fin variasjon i bruken av solister. Det kan være én solist, men så kommer det også to og tre frem på scenen. Det er i tillegg et bredt utvalg av instrumenter som er i bruk. Det er både saksofon, trompet, trombone, tverrfløyte og flygelhorn. Noen av dem spiller to instrumenter.

I så måte må vi også nevne at keyboardisten spiller både tangentinstrumenter og trekkspill, og at gitarist Skjalg Raaen også trakterer steelgitar. Det er vel også noe bruk av mandolin av de to gitaristene.

Vi må også nevne de to gitaristene. Disse er begge virkelig gode, og de har også et ulikt musikalsk uttrykk som kan utfylle hverandre. Gunnar er vel «lyrikeren» av disse to, mens Skjalg er mer rockeren. Dette avspeiler seg også i hans sceneopptreden.

«Trondheimsnatta» ble lang

Dette ble en «Trondheimsnatt» som varte fra klokka 18 på kvelden til 23. Vi fikk vår dose musikk, for å si det sånn. Først ut var trondheimsgruppen Birkeland med Jonas Skybakmoen som frontfigur. Så kom Violet Road før Åge gikk på kl 20. Det ble virkelig en minnerik kveld og en opplevelse, sannsynligvis både for publikum, Åge og gjesteartistene. På vei hjem traff jeg folk fra både Sarpsborg og Oslo som hadde kommet i ens ærend for denne konserten. Åge har et godt tak på publikummet sitt.

Og litt ironisk sagt, sett i forhold til overskrifta. Det var kong Sverre som på 1100-tallet bygde Sverresborg til forsvar av Nidaros. Hvis middelalderkongen hadde kommet innom konserten, tror jeg han ville håndhilst på Åge Aleksandersen!

Settliste Åge Aleksandersen