Endelig er dagen der for trioen Whales & This Lake å slippe sitt debutalbum, Send a Man Down, på plateselskapet Koke Plate.
Helt siden bandet slapp singelen Sahara Blind lengtet jeg etter flere låter, det jeg hørte var så bra at jeg ikke fikk nok. Nå som bandet endelig har en fullengder, må jeg innrømme at følelsen fortsatt er der. Når albumet er slutt har jeg ikke fått nok, vil ha mer. Det slutter for brått.
Urbant og unikt
Hvalene består av Hans Olav Settem, Max Peder Brekke og Anders Søvik Hjelden. Alle fra Norges vestkyst og med forskjellig musikalsk bakgrunn. Indierock, jazz og elektronisk musikk. Et urbanisert band som gjorde storinntrykk på fjordårets by:Larm og gir intet mindre inntrykk nå. Musikken går rett inn i sjelen!
Med hver sin bagasje har trioen skapt sin egen unike blanding av elektronisk popmusikk. Det særegne uttrykket deres er noe helt annet ved siden av all elektropopen som er der ute. Noe helt for seg selv.
Albumet har alt fra hyggelige melodiøse toner til kranglete instrumentelle storslåtte lyder. Vokal i en særklasse for seg, samt god lyrikk innom følelser rundt forvirring, frustrasjon og en smule trist.
Selv blir jeg glad av totalbildet og får følelsen av lyst til å danse samtidig ligge på rygg med lukkede øyne og øreklokker. Hårene reiser seg opptil flere ganger.
Helt fra albumets første låt George Super Hound kapres oppmerksomhet fullstendig. Lytteren dras videre inn i en reise fylt med låter som får en til å undre samtidig kose seg maks.
The Fly, Disciples og må si jeg liker de dype tonene i Something In Your Grass, setter seg litt i ryggmargen. July og dens behagelige, samtidig depressive undertone. Helelektroniske …august… og ene favoritten Alphagirls & Albhaboys. Albumet avslutter med We Don’t Have Eyes som virkelig får en til å fundere rundt større spørsmål.
Hele albumet er verdt å hengi hele seg. Selv er jeg helt betatt og liker det jeg hører veldig godt, og endelig kan jeg snurre en fullengder av Whales & This Lake.
Send a Man Down: 10/10
Vær den første til å kommentere