Inferno 2022 – Torsdag

Endelig er de sortkleddes påskeseminar i gang igjen, etter 2 år med pandemi.

Det var morsomt, og litt rart, å være på en ordentlig, ORDENTLIG festival igjen. Først ut på Rockefeller var Djerv, som leverte et energisk og forfriskende show. Det ble litt som en startpistol, DER! var vi i gang med Inferno 2022.

Vurdering

Cadaver på Inferno 2022: 4/6

Cadaver ble startet opp i 1988, og er et få dødsmetall-band på plakaten i år. Grunnlegger Anders Odden er en gjenganger i det norske metal-miljøet, og er i denne utgaven av bandet gitarist og vokalist.

Eilert Solstad, iført en pestdoktor-maske, er i følge bandet verdens eneste dødsmetall-bassist som spiller på kontrabass. Denne skjærer ikke mye gjennom; lydbildet er primært gitar, trommer og vokal. Det funker OK, driven er god og de låter tight. Jeg synes dog at bandet kunne fått et løft med en rytmegitarist eller mer fuzz på bassen.

Teknikken virket å streike litt i første halvdel av konserten, da det med ujevne mellomrom dukket opp en høy tamburin-lyd. Det ble for meg et ganske forstyrrende element som tok meg ut av lytteropplevelsen, men bandet fikset det tilsynelatende i en liten pause i settet, og resten av konserten er grei skuring. Teknisk kluss til tross, når Cadaver virkelig tar av er det vanskelig å ikke la seg begeistre. Ganske tidlig i settet spiller de låta Reborn fra skiva Edder & Bile fra 2020, og det går virkelig unna.

Det svinger og groover i et forrykkende tempo, og jeg blir imponert over trommeslager Bjørn Dugstad Rønnows stamina og driv. Sistelåt ut var «Decomposed Metal Skin», noe passende i påsken da det ene verset lyder «Jesus is dead». Dette ble også poengtert av Odden fra scenen. Det må vel sies å være Cadavers største hit, og den ble gjengitt komplett kurant denne kvelden. Alt i alt, en god konsert.

Vurdering

Triumph of Death på Inferno 2022: 6/6

Triumph of Death er intet mindre enn Tom G. Warriors hyllest-band til sitt eget band, Hellhammer. På 80-tallet var Hellhammer et realt kultfenomen, og var blant de første ute med mange av de trekkene som vi i dag kjenner igjen som black metal, deriblant disharmoniske gitar-riff, obskøne tekster og grusomme illustrasjoner.

Bandet tok aldri helt av, og ble avsluttet en vårdag i 1984, før de samme grunnmedlemmene stiftet ensemblet Celtic Frost dagen etterpå (slik går i alle fall legenden).

På forhånd var jeg nysgjerrig på hvor naturtro Triumph of Death kom til å være til den originale sounden. Det viser seg at de holder seg ganske innenfor, og det hele låt gedigent og überfett! Nå er det jo bare Tom G selv som er igjen fra den originale lineupen, men de nye musikerne leverer på sine instrumenter med stor autentisitet og god innlevelse.

Det var en deilig schlagerparade som boltret seg ut fra scenen, og publikum var i ekstase. Moshpits ble dannet i omtrent hvert eneste nummer, det er tydelig at det er flere som har ventet lenge på det. Og det er lett å rive seg med, for hvordan kan man la være å bevege seg når låter som «Messiah», «Blood Insanity» og «Decapitator» kommer på rekke og rad, fremført stilfullt, elegant og hardt?

En sann triumf

Det dyppes også inn i Celtic Frost-katalogen, om bare en liten digresjon, da bandet fremfører låta Visions of Mortality. I følge Tom G var det den siste låta Hellhammer lagde, men den ble ikke spilt inn før de allerede var blitt Celtic Frost. Ok, den glir naturlig inn i setlista uansett.

Ja, det er lite vondt å si om Triumph of Deaths konsert. Jeg synes det er stilig at låter som er så primitive blir blåst opp så stort på Rockefeller, det kunne fort blitt litt smått, men bandet klarer altså å formidle det som den største selvfølgelighet. Det er rett og slett en førsterangs metalkonsert av ypperste sort, alt stemmer. Jeg hører også flere blant meg bemerke at det er godt mulig festivalens høydepunkt allerede er nådd, men vi får da se. Fortsatt er det 3 dager igjen.