Mellom bakker og berg: Et lite reisebrev fra Beyond The Gates i Bergen

Når muligheten bød seg var det strengt tatt bare å bestille fly fra Norwegian og hotell igjennom Booking.com, fordi nå skulle en endelig få oppleve Beyond The Gates.

Ikke nok med det – årets BTG bød også på et aldri så lite jubileum for Dimmu Borgir. Bandet har spilt sammen i intet mindre enn 30 år, og en trodde vel i strengt tatt det skulle være noe «smånerver» all den tid det er en liten stund siden de har stått sammen på scenen.

Men Beyond The Gates er jo mye mer, og en får virkelig muligheten til å få oppleve Bergen og dens omfangsrike metalhistorie i form av foredrag og ikke minst guidet tur. Når en skal til vestlandshovedstaden må en forvente litt nedbør. Selv om det er konsert innendørs bør en være forberedt, så jeg som lite reisevant la alt av regnfrakk, sydvest, og sjumilsstøvler hjemme.

De dagene jeg var der viste Bergen seg fra sin mest praktfulle side. Det å ha tid til og oppleve både fiskehavnen og Fløyen, de trange smugene og maten rett fra havet var absolutt ikke feil i det hele tatt for en reisende fra innlandet.  Nå var det jo ikke ganen, men ørene som skulle til pers. Arrangørene hadde virkelig slått på stortrommen i særdeles god buekorps-stil, fordi den headlineren de hadde fått til i år var absolutt imponerende. Bare det å få oppleve Dimmu Borgir i Grieghallen var terningkast seks.

Mye som imponerte

Men det var mye som imponerte, nesten så det er vrient på kanten til umulig å plukke ut et spesielt øyeblikk. Inntrykkene stod i kø i hodet når kvelden kom og en skulle liksom prøve å få seg en liten blund på øyet. Det er jo liksom litt «in» om dagen å føle seg krenket eller fornærmet eller en er liksom ikke helt frisk om det ikke er noe å klage på eller over. Men skal jeg være ærlig, som debutant på Beyond The Gates har jeg ingenting å klage på, ikke fant jeg noe jeg kunne sette fingeren på heller, sånn egentlig.

Som fotograf kunne jeg ønske meg bare litt mer «front-lys» og kanskje  bare bitte-bitte litt mindre røyk. Men en skal jo huske på at bandet er for publikum, og publikum er der for bandet så hva en fotograf skulle mene er vel i strengt tatt uinteressant. Sammenligningsgrunnlaget mitt vil jo i strengt tatt være Inferno. Jeg synes BTG gjør det veldig bra med den holdningen de har, det å ivareta alle. Du blir ivaretatt og lurer du på noe får du hjelp og veiledning. Det er liksom så lite som skal til, bare et hei hjelper og det har de forstått i Bergen. Vel, mulig var lyset noe bedre ifjor, men du verden.

Meget positiv opplevelse

Festival er uansett en herlig opplevelse. Ofte er det band du kjenner til, i kombinasjon med helt ukjente artister eller de du bare tror du har hørt om før. Å få oppleve både band og by, og å få kjenne at en blir sliten i beina av å gå på sightseeing (fort gjort å gå litt feil på nytt sted!). Jeg har plukket ut en liten håndfull av bilder og opplevelser, og når jeg tenker etter så er det absolutt ikke uaktuelt å prøve lykken i Bergen neste år.

Det var særdeles interessant å få oppleve metal i Grieghallen. Kulturhuset kunne by på medisin for både gane og ører og Verftet (som Gorogroth iherdig prøvde å jevne med jorden) hadde mye historie i veggene.  Alt i alt: en uforbeholdent positiv opplevelse.  Ting gikk på skinner og som fotograf følte en seg både ivaretatt og velkommen. Prikken over i’en hadde selvfølgelig hvert og få høre «Gateways» med jubilanten og Agnete Kjølsrud, men det blir kanskje ved neste korsvei.