Volbeat på Tons Of Rock 2019

Volbeat fascinerer med enkle musikalske grep og fans som nynner ukritisk til vokalistens lite spenstige utfordringer.

Volbeat er headliner for fredagens Tons og har spilt heavy metal siden 2001. Opp gjennom årene har bandet opparbeidet seg en større fanskare. Deres siste album «Let’s Boogie! Live From Telia Parken» ble innspilt i Køben foran 50 000 fans og er den største enkeltkonserten som har blitt spilt i deres hjemland Danmark.

Som en intro spilles Motörheads «Born To Raise Hell». Dette gir forventninger til en tøff konsert. Bandet starter med en litt mindre polert «The Devil’s Bleeding Throne» enn på plate. Versene er lite kompliserte og det er for mye bass fra stortromma. Som et forsøk på en bedre lydopplevelse blir vi stående et godt stykke bak. Etter en mindre spennende låt med mye gitar får vi høre en bittelitt mer avansert låt med en slags musikalsk bro. Det låter noe annerledes, men er riktignok ikke fengende.

Nynnesanger og stemmebruk

Vokalist Michael Poulsen er typisk dansk og distanserer seg fra norske fans ved å prate engelsk. Vi får vite om neste plateslipp tidlig i august. Deretter spiller Volbeat «The Everlasting», en låt med greie klanger. Det er enkelt, men i andreverset blir det mer futt. Vi hører en vegg av gitarlyd uten noe veldig klart riff. «The Everlasting» er en låt med få utfordringer sangmessig, men Poulsen virker å slite med den. Neste låt ut har klare rytmer og riff, og naturligvis en gitarsolo. Jeg skjønte ikke helt greia med litt growling, men kanskje Poulsen prøver å få bandet til å virke tøffere enn det er.

Volbeat endrer tempoet med rockelåta «16 Dollars». Dette er den beste låta hittil. Vokalistens stemme endres merkbart til det bedre i et lavere toneleie. Refrenget er raskt og rappeaktig. Trommisen Jon Larsen kjører på mens låta nynnes videre. Siste del blir også spilt i en annen versjon. Bandet fortsetter rett på neste låt, «Dead But Rising», en uinteressant låt grunnet for mange like toner.

Johnny Cash-låta «Ring Of Fire» spilles i Volbeats egen versjon med gitarriff og for mye trommer. I neste sang synges det om Cash, selv om låta musikalsk sett ikke har noe med ham å gjøre. Vi hører enkle, men tøffe gitarriff. Bandet spiller såpass usammenhengende at man med rette kan lure på om bandet forsatt holder seg til samme låt.

Ødeleggende bass og gleden over en spesiell tone

Mange løfter opp hendene og klapper under gitarintroen til «Let It Burn». Poulsen synger litt før bassen ødelegger. Låta er ukjent for meg, men jeg hadde lett kunne overbevist noen om at jeg kan synge melodien. Syngingen på «Let It Burn» er lite spenstig og bedre blir det ikke med modulering helt på slutten. I «Seal The Deal» er det fullt trøkk fra start. Denne er i hvert fall noe tøffere enn andre låter. Dessverre ligger sangtonene så nært hverandre at det ikke vekker begeistring. Vi hører mye gitar og en fuzzvegg uten liv.

«Last Day Under The Sun» er mer lystig og melodiøs. Likevel er det såpass mange repetisjoner av de tidligere nevnte tonene at låta blir kjedelig. Det gleder meg å høre en enkelt fri, overraskende og spennende sangtone. Videre er det mye intetsigende låtmateriale. Vi hører en sytende sangtopp og en lek med stemmen som bare høres rart ut. En låt kuttes tre ganger og det er vanskelig å vite om det er et musikalsk uttrykk eller lydproblemer.

Ukritiske fans sluker enkle musikalske grep og en vokal som skriker etter mer teknikk

Neste låt er lite vanskelig å synge med på. Vokalisten selv har sangtekniske utfordringer med å nå toner nedenfra. Han leker med stemmen på en populær – men fæl – måte, og prøver å imponere ved å holde en lang tone. Et relativt hardt gitarriff åpner neste låt før det blir mer trøkk. Dette høres ut som en oppramsing av en regle og er derfor lite spennende. Bandet høres bra ut, men vokalen er kjedelig.

I «Fallen» hører vi et lettere komp med sang. Her avsløres stemmen av sangtekniske fallgruver. Gitarriffet og gitarsoloen er det eneste som funker. «Still Counting» er kveldens siste låt. Den har et greit gitarriff og for en gangs skyld er det en melodi i refrenget. I mellomspillet hører vi en Metallica-liknende gitar. Sangen er fjong nok, men Poulsens stemmebruk løfter ikke låta.

Vi ble lovet tidenes folkefest på Ekebergsletta. En konsert med mye B-side-materiale utvikler seg til en dårlig konsert. Det er utfordrende å finne glede og man blir fort lei når låtskriver bruker altfor enkle musikalske grep. Jeg kunne gjerne tenkt meg å høre Poulsens stemme uten tøysesang i et lavere toneleie der han vil føle det mer komfortabelt.

Det blir ikke noe fyrverkeri hverken musikalsk eller visuelt på slutten. For flere er det mer interessant å finne plass på en tidlig buss enn å se hele konserten. Jeg syns det er rart og trist at publikum sluker Volbeats musikk uten noen form for kritikk, men observerer også misfornøyde fans. De savner blant annet Volbeats største hit, «For Evigt». Med tanke på gårdagens folkefest med Kiss, har Volbeat mye å ta tak i for å nærme seg de aldrende herrers nivå.