Witchcraft leverte følsom proto-doom-metall på Høstsabbat

For mange var Witchcraft det store dra-plasteret for doom- og hardrockfestivalen Høstsabbath i Oslo fredag 27.oktober. Magnus Pelander og Co leverte med følsom, sårbar vokal og heftige psykedeliske proto-metalriff i en full Kulturkirken Jacob.

I forbindelse med 10-årsjubileumet hadde festivalen økt antallet band og lagt til en ekstra scene kalt «Dome» i nabobygget DOGA utover de velkjente «The Chapel» og «The Crypt» i Kulturkirken Jacob, og Verkstedet på andre siden av Hausmannsgate for mindre og up-and-coming band.

Det er ikke så ofte man får muligheten til å se Witchcraft live. De spiller et begrenset antall konserter og da gjerne festivaler. Sist de var i Norge var under Inferno festivalen i 2019. Her til lands er vi mange som har fått et forhold til bandets musikk. Venninnen reiste f.eks. fra Haugesund primært for å få med seg disse svenskene. Witchcraft er igjen en trio i dag. De har vært igjennom mange medlemsbytter, men så lenge låtskriver Magnus Pelander er på plass har de en gjenkjennelig stil og sound.

Euforisk psykedelia, men også vemodig melankoli

Når de igjen er tre, har noe av eksperimenteringen og leningen mot andre genre som blues, progressiv rock, stoner-rock og folk fått vike. Den tyngre hardrockdelen er igjen i forsetet. Det er lagt vekt på 1970-talls proto-metal basert på band som Pentagram, Saint Vitus, Black Sabbath og Candlemass, men også Captain Beyond og Leaf Hound. Likevel er de nok også det mest melodiøse innslaget på denne festivalen. I forhold til kollegene i Graveyard, Kadaver, Dunbarrow – og for den del The Admiral Sir Cloudesley Shovel – uten forkleinelse til noen av disse – som spilte i The Crypt rett i forkant, har de likefullt en større musikalsk spennvidde, selv om det finnes nok av eksempler som f.eks. Elder, som nok tar det ennå litt lengre.

Den apokalyptiske metallen til Witchcraft fylles av euforisk psykedelia, men også vemodig melankoli. Det som alltid vinner denne anmelderen over er den sårbare vokalen, inspirert av Roky Erickson og de nærmest seremonielle, høytidelige, klangfulle riffene. Stemmen er begrenset, men emosjonelt bevegende.

Headbanging, rastafletter, hissige riffe og rasende backbeat

Men sinnet og aggresjonen i de hissige riffene og den rasende backbeaten i trommeslagene på låter som «Maelstrom» er betagende og fremkaller både headbanging, veivende hender og hoderisting ute i den velfylte kirken. Selv piskes jeg i nakken av håret til en altfor ivrig banger og en virvelvind fra hans lange rastafletter. Dette er siste innslag på en lang dag og kveld for de ivrigste festivaldeltakerne. Noen er rimelig beduggede der de skubber seg frem foran scenen, men det er overlag en gemyttlig, god inkluderende stemning på festivalen som helhet og også under fredagens avslutning.

Mange av låtene kan strekke seg over tid og bli lange. Loopende wah-wah-gitarpedal-sekvenser og trillende soloer sørger for variasjon og jubel ute blant tilhørerne. Når debutsingelen «No Angel No Demon» toner utover lokalet er stemningen upåklagelig god og vår utskremte er også opprømt og i godstemning. Referanser til Tolkien og spirituell besatthet. Tekstene er i blant noe stotrende og grammatikalsk feilaktige, men får likevel frem en atmosfære.

 «Verdens beste hardrock-assosierte band»

Første del av konserten sier Pelander lite og ingenting. Noe ikke-språklig kommunikasjon i form av ulike grimaser og munn-gimmick får vi. Når det tidligere Norrsken-medlemmet blir snakkesalig mot slutten er det stort sett gibberish som kommer ut av munnen. Han undrer om vi husker Fleksnes og påstår at selv gjør han det ikke, og hevder at Witchcraft er verdens beste hardrock-assosierte band. Svensken undrer også om vi liker kjappere låter før de drar i gang et mer temposterkt nummer til entuasiastisk respons. En deilig sugende rocker blant de mer dvelende stemningsrike låtene kan vi like.

Etter en time er det slutt. Bandets tilmålte tide er over og vi får ingen ekstranummer. Det var et trivelig gjenhør med bandet selv om de bare delvis hentet frem den aller største ekstasen i meg. Danskene i LLNN er nok de jeg føler aller mest behov for et snarlig livegjensyn med. Deres fryktinngytende, blytunge hardcore satt- ikke overraskende- som et skudd det vi fikk med oss av den konserten. Det groovet også usedvanlig godt av Sir Admiral Cloudesley Shovell.