Æsthetica – Sonorous Æon

Æsthetica’s debutalbum er særegent og selvrådende.

Foto: Peder Blumheim

Enhver tenkende mann eller kvinne må fra tid til annen stikke fingeren i bakken og reflektere over de store spørsmålene. Hva vil det si å være menneske? Hvordan oppnå sann lykke? Og sist, men ikke minst: Hva skulle vi gjort uten Kolbotn? Med sine 6000 innbyggere og en såpass stor flora av kvalitetsband innen de tyngre genrene må dette tettstedet ha en av de største «metal per capita»-ratioene i hele landet. Det kunne vært interessant med offisielle tall på dette, men jeg vil både anta og håpe at SSB, med eller uten Kristine Meyer, må prioritere å bruke ressursene på mer allmennyttige formål.

Nuvel. Det har seg iallefall slik at nok et ensemble med røtter fra denne tungrockens oase har sluttet seg til rekkene som utgjør det norske musikklandskapet. Dette er da Æsthetica, et band som er forankret i den stolte Doom metal-tradisjonen. Bandet består av Tobias Huse (gitar og vokal), Simon Dahl (gitar), Vetle Rian (bass og tuba), og Petter Moland (trommer). Deres debutplate, «Sonorous Æon», kom ut den 8. desember via Estetiske Studier/Diger Distro. Det er unektelig et fascinerende album.

«I accept the following terms and conditions»

Jeg vil tørre påstå at etter første gjennomlytting av «Sonorous Æon» er sjansen relativt stor for at du sitter igjen med én av to oppfatninger. Enten syntes du ikke særlig om det, eller så har du ikke fått med deg at skiva er ferdig og har vanskelig for å godta at dette er et faktum. Albumet er preget av et iboende og interessant paradoks; på den ene siden er det særdeles lite insisterende og oppmerksomhetssøkende, men det er samtidig et verk som forventer – ja, langt på vei forlanger – at du som lytter viser tilpasningsvilje og aksepterer det settet med regler (og fraværet av sådanne) som Æsthetica har lagt til grunn. Dersom du går med på disse «Terms of Use» er sjansen stor for at du blir belønnet, om ikke rikelig så i alle fall delvis. Dette vil avhenge av dine egne preferanser, og ikke minst din tålmodighet.

«Sonorous Æon» er preget av mange ting, og et høyst prevalent element på albumet er ambiens og langstrakte instrumentale partier.

«Sonorous Æon» er preget av mange ting, og et høyst prevalent element på albumet er ambiens og langstrakte instrumentale partier. Som helhet balanserer albumet på en hårsbredd når det gjelder bruk av ambiens, og på låten Gates blir det rett og slett for mye, eller for lite om du vil. Det er for lite handling, og den handlingen som faktisk skjer er langt fra interessant nok. Jeg vil ikke nøle med å kalle dette albumets desidert svakeste låt.

Fra jordens kjerne

Men her er greia: Ambiensen og instrumentalismen kan også havne på riktig side av hårsbredden og plutselig ende opp som et særdeles potent og dynamisk hjelpemiddel i låtstrukturene. Dette fungerer spesielt bra i kombinasjon med andre stadig tilbakevendende våpen i bandets arsenal – kløktig produksjon, en særdeles tiltalende sound, og spennende perkussive mønstre. Suksessoppskriften kommer spesielt godt til uttrykk i låten La Paz, som for øvrig fortjener kudos for å honorere Kolbotns tradisjonsrike gatekjøkken med samme navn.

Trommemønstrene leder vei gjennom katakombene, og før man rekker å gå lei ambiensen gjennomgår det bærende riffet et hamskifte.

La Paz starter med et langvarig dog tiltalende ambient instrumentalparti, som høres ut som om det er spilt inn i selve jordens kjerne. De spesielle trommemønstrene leder vei gjennom katakombene, og før man rekker å gå lei ambiensen gjennomgår det bærende riffet et hamskifte, for så å returnere med grandiositet og en særdeles vellydende fuzzgitar.  Denne låta er et definitivt høydepunkt på albumet.

Speisa surferock og teutonske tilbøyeligheter

Et annet høydepunkt er avslutningssporet Ekstasis. Her skrur Æsthetica ennå hardere til på den psykedeliske kranen. En ambivalent akkordprogresjon med en sound som minner om speisa surferock bærer låtens mystiske første del. Dette gjøres i symbiose med upåklagelige vokalprestasjoner fra Huse og et bassriff som har både sprett og presisjon på en gang. Som i Haze økes tempo og anslag eksponentielt over en periode før det når et klimaks og lyden stopper brått. Etter et lite pusterom fortsetter låten med en patosfylt finale som høres ut som en krysning mellom soundtracket til filmen Babel og en hyllest til drukning. Ikke helt A4, som de angivelig sier.

Sonorous Æon» er et album med et klart særpreg og mange kvaliteter.

Det bør tilføyes at albumet også inneholder elementer av mer tradisjonell doom. Etter en fiffig kjærlighetserklæring til hjemstedet fortsetter åpningssporet Haze med enkle, men gjennomtenkte doomriff av den mer konservative sorten. Worshipper har rikelig med Electric Wizard-vibber og et bra driv gjennom hele låten. På den mer eksperimentelle fronten har man også Todesfuge, som innledes med diktlesning på tysk over illevarslende klimpring. Den fortsetter som en marsjaktig instrumental som har et kult riff og en besnærende perkusjon, men som også ender opp med å vare lengre enn man både forventer og ønsker uten å egentlig ende opp noe sted.

Oppsummert er «Sonorous Æon» et album med et klart særpreg og mange kvaliteter. Totalinntrykket trekkes likevel noe ned av overnevnte ambiensproblematikk og en følelse av limbo som dukker opp fra tid til annen. Konsekvensen av dette er at man må vente lengre enn man ønsker på de mange høydepunktene platen har å by på. Samtidig er ikke dette grepet helt uten appell; det blir nesten litt «delayed gratification», og med litt goodwill kan man velge å tolke dette som bevisste valg fra et viljesterkt og eksperimenteringsvillig band som vil være premissleverandører for sin egen musikk. Eller at de rett og slett er sadister.

Sonorous Æon: 8/10

Sjekk spesielt ut: La Paz, Ekstasis, Haze

Æsthetica på Facebook

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*