Bismarck – Urkraft

Bergenske Bismarck leverer en solid debutskive. «Urkraft» gis ut via Apollon Records i dag.

Foto: Vegard Fimland

En ulempe med å leve i et gjennomdigitalisert samfunn er det nærmest uungåelige tidstyveriet som dingsene og skjermene bedriver på en daglig basis. Informasjonskanalene spyr kontinuerlig ut varsler, påminnelser, og meldinger som konkurrerer seg imellom for din (konstante) oppmerksomhet. Den en gang så ekslusive (e-)mailboksen er redusert til ei weltschmerz-dynge, hvor ethvert substansielt budskap drukner i uimotståelige hotelltilbud og heite lokale single. Men noen dager opplever man at det hele er verdt det, spesielt på dager hvor man får gleden av å åpne en promomail med ordene «cosmo-doomers from Bergen» i emnefeltet.

Saftige gitartoner

Bismarck består av Torstein Tveiten (vokal), Eirik Kvam Goksøyr (gitar), Trygve Andal Svarstad (gitar), Tore Lyngstad (trommer, darbuka) og Anders Vaage (Bass, gitar, keyboard, zurna). Genremessig beveger de seg innen musikklandskapene til Doom-, Stoner-, og Sludge Metal. Dette er genre med porøse grenser og ofte symbiotiske forhold seg imellom. Bandet har blitt sammenlignet med respekterte ensembler som Sleep, Electric Wizard, Neurosis, og Earth. Når man lytter til «Urkraft» er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Albumets åpner, Harbinger, starter lavmælt og småspeisa før en smakfull overgang til fuzzens domene inntreffer. I det transisjonen finner sted blir man eksponert for to av albumets største styrker; den ekstremt saftige gitartonen til rytmegitaren samt Tostein Tveitens vokal.  Han høres ut som en levende død som har blitt gravd opp og så blitt dratt rett inn i studioet. Den grimme vrælingen hans kler musikken utmerket.

Etter den litt for kortvarige Harbinger åpner A Golden Throne med et dypt nikk til Electric Wizard’s Dunwich fra «Witchcult Today». Låten er særdeles vellydende, men mangler de helt store wow-øyeblikkene. Man sitter med litt samme tanker om Iron Kingdom, som til tross for sin romwestern-aktige åpning også mister litt momentum i løpet av låtens gang.

Litt velkjent

De to låtenes opplevde svakheter oppsummerer langt på vei mine ankepunkter med «Urkraft». Riffene er utvilsomt fete, men de er samtidig litt for velkjente. Bismarck opererer riktignok innen en sjanger som er litt mer regimetro (les: Black Sabbath-tilbedende) og begrenset enn frijazzen, men ved enkelte anledninger føles det som om det ikke hadde skadet med litt mer utfordrende akkordprogresjoner.

For å kompensere for dette er det mye atmosfære, ambiens, og klangfulle effekter som opererer i bakgrunnen. Dessverre blir det litt for mye bakgrunn – det hadde ikke gjort noe om de spennende detaljene hadde fått litt mer volum og en litt mer fremtredende plass i det totale lydbildet. Det er åpenbart innen rekkevidde, for på albumhøydepunktet Vril-ya sitter det hele som et skudd. Den ti minutter lange låten er velregissert, dynamisk, og leken med både bass og ambiens.  Plata avsluttes med det noe overraskende stemningsskiftet i The Usher, som med sitt noe mørkere og mer minimalistiske uttrykk setter et verdig punktum for albumet.

Det er vanskelig å ikke like «Urkraft». Ser man bort fra at de ambiente delene undereksponeres litt iblant, er det en særdeles velprodusert skive. Det låter og føles som et kvalitetsprodukt, og enhver med  en svakhet for doom- og stonersjangeren vil trolig kunne sette pris på denne selvsikre debutskiva. Det er et solid stykke håndverk, og etablerer Bismarck som et band det definitivt er verdt å følge med på fremover.

Bismarck – Urkraft: 7/10

Sjekk spesielt ut: Vril-ya, Harbinger, The Usher