Converge – The Dusk in Us

Den Massachussets-baserte kvartetten Converge ga 3. November ut sitt niende album «The Dusk in Us».

Foto: Bandbilde

Bandet, bestående av Jacob Bannon (Vokal), Kurt Ballou (Gitar), Nate Newton (Bass), og Ben Koller (Trommer), har over lengre tid hatt stjernestatus i tungrockens mer ekstreme underskoger. Dette startet for alvor i 2001, da deres unisont hyllede «Jane Doe» introduserte verden til en helt ny måte å fusjonere metal og hardcore punk.

 

Patos og tyngdekraft

Fremfor å revolusjonere formelen sin har bandet snarere valgt å fremdyrke sine mange karakteristiske trekk.

La det være sagt med en gang; «The Dusk In Us» er umiskjennelig et Converge-album i både kropp og kranie. Fremfor å revolusjonere formelen sin har bandet snarere valgt å fremdyrke sine mange karakteristiske trekk. En slik bakovervendt tilnærming innbyr ofte til skuffelse hos lyttere, men det er ikke tilfelle her. Det kan trolig relateres til at Converge over lang tid har vært innovatører snarere en imitatorer, og har klart å skape et unikt lydbilde som vanskelig lar seg replisere.

For å beskrive dette lydbildet kan man like gjerne beskrive «The Dusk in Us». Plata har et usedvanlig høyt energinivå, og all dynamikken som finner sted både i og mellom låtene er rett og slett fascinerende. De intrikate låtene er fylt med patos og tyngdekraft, og desperasjon lurer rundt hvert hjørne. Det hele er kontrollert kaos; Bannons omfattende vokalregister er høyt og lavt, og de frenetiske gitarene flyr i alle retninger. Den utrettelige Koller, som man skulle forvente holdt skuta stø fra trommestolen, er snarere medskyldig i all galskapen som finner sted. Men mot alle odds funker det, og det fungerer i tillegg veldig, veldig bra.

Blottet for dødtid

All den tid albumet består av hele tretten låter, skal jeg frastå fra å gjøre en spor-for-spor-basert gjennomgang. Det er dog enkelte perler som fortjener å fremheves.

Dette gjelder blant annet åpningssporet og singel nummer to, A Single Tear, som setter standarden fra første spilte sekund. En eksplosiv og særs dynamisk intro baner for et versriff som er like intrikat som det er fengende. Dette etterfølges av et kraftfylt refreng som i tur introduserer et mellomparti med et desperasjonsnivå som kun band av Converges kaliber klarer mane frem. Det påfølgende sporet, den energiske Eye of the Quarrel, er også en heftig opplevelse.

Tittelsporet The Dusk In Us er nok et høydepunkt, en låt som sammen med Thousands of Miles Between Us utgjør de mer (u)rolige sporene på albumet. Låten veksler mesterlig mellom et faretruende vers og et resignert, mektig refreng.

Hvert minutt av platen er fylt med vitalitet og ektefølt lidenskap.

Det siste sporet jeg ønsker å fremheve er Trigger. Et insisterende bassriff fungerer som fundament for en antagonistisk og bjeffende Bannon, som i tur akkompagneres av mektige trommeseksjoner og gitarer som minner mest om flyalarmer. Låten i sin helhet høres noe ut som en bisarr allianse mellom Beastie Boys og et Deftones med sinnemestringsproblemer.

Overnevnte låter representerer høydepunkter fra albumet, men det er også svært mye snadder på platen utover disse. I det store og hele er dette et album som er bortimot blottet for dødtid; hvert minutt av platen er fylt med vitalitet og ektefølt lidenskap. En stor bragd for Converge, et band som i sitt 27. år er like hardtslående som noensinne.

The Dusk in Us: 9/10

 

Facebook


Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*